Behagelig blanding

Grian Chatten er frontfiguren i det irske punkrock-bandet Fontaines D.C., og senest i 2022 kom denne kvintetten ut med sitt kritikerroste tredjealbum «Skinty Fia». Fra bandets debutalbum til fjorårets utgivelse, var det endring i lydbildet. Det ble lysere og lettere. Det kan skyldes at Chatten har stor innvirkning på bandet, eller det kan hende at alle ville trekke i samme retning med gradvis nedtoning av punken. Uansett var Chatten sterk bidragsyter som låtskriver og tekstforfatter, og nå virker det som solodebuten «Chaos For The Fly» er en videreføring av de noe luftigere ideene. Med seg på laget har han trommeslageren fra Fontaines D.C., Tom Coll, og bandets faste produsent Dan Carey.

På «Chaos For The Fly» formidler Grian Chatten sine låter med andakt og følelse. At han skildrer sårbarhet, gjør ikke denne skiva til en sentimental opplevelse. Snarere tvert imot. Fontaines D.C.-frontfiguren virker like selvsikker som hans framtoning er under live-opptredener, men lydbildet er dempet og vokalen er mykere enn vanlig. Arrangementene veksler mellom kammerpop, vise-/folkrock og noe art-pop. Det er flere musikalske referanser å spore her. Innledningsvis kjennes det som at «The Score» ligger i visepoplandskapet som Nick Drake og Elliott Smith befant seg. Selv med de lette kloppetiklopp-rytmene fungerer denne som en god start på albumet. På avslutningslåta «Season For Pain» synes det som om både TRZTN, nevnte Smith og The Smiths er med i kulissene. Apropos The Smiths; hør på «Fairlies», og du kjenner Manchester-vibbene helt til Dublin. Dette er en veldig bra låt; spesielt om du liker det Steven Patrick Morrissey og Johnny Marr kokte sammen i glansdagene på 80-tallet.

«Last Time Every Time Forever» er mer tilbake i gata som Fontaines D.C. nylig har operert i, og «Bob’s Casino» er en spennende overraskelse. Her går Chatten fra å ha nesten støvete cowboy-stemme til å gå svært lyst. Denne låta er deilig schizofren. Musikalsk føles den som en sommerflørt på den nordamerikanske prærien i 1870 som så går over til å bli en sommerflørt på den franske rivieraen i 1970. Egentlig er dette historien om en fyr som gambler seg fra gård og grunn mens vi hører easy listening-blåserne pakke inn den mentale flukten fra den gufne realiteten. Dette er jo triste saker, men lydmessig er det bare å nyte. «Salt Throwers Off A Truck» er som en irskinspirert folkevise om salting av gatene en februardag i New York. Med enkle akustiske grep, går den fra start til slutt uten de store variasjonene. Den er litt besnærende likevel. «East Coast Bed» er visstnok en hyllest til avdøde Ronnie Fay, Grian Chattens andre kvinnelige trygghet i oppveksten, foruten hans mor.

«Chaos For The Fly» er en musikalsk reise på drøye halvtimen hvor utforsking av ulike stilretninger gjøres. Albumets ni låter henger på mystisk vis meget bra sammen der folkrock og kammerpop smeltes til et tilfredsstillende resultat. Grian Chattens enkle, og på samme tid komplekse, visetekster foredles i Dan Careys delikate produksjon. Selv om Chatten har et vesentlig større vokalregister enn en viss poet av en canadier, er det noe Leonard Cohen-aktig over deler av dette. Chatten ble ganske tidlig ansett som en talentfull lyriker, og nå er hans potensial i ferd med å slå ut i full blomst. Man skal ikke se bort fra at dette debutsoloalbumet baner vei for ytterligere utvidelse av den kreative horisonten. Det samme kan fort skje etter gjenforening med resten av Fontaines D.C. I mellomtiden vandrer Grian Chatten åpenbart greit på egenhånd. Om du liker små og interessante eventyr, bør du også bli med på turen.