Vårlengsel i monitor

Nytt år og ny plate fra det mest hardtarbeidende bandet i landet. Hvis jeg har forstått forhåndsomtalen fra bassist og låtskriver Bent Sæther riktig, vil det ikke være helt feil å si at det er Motorpsychos lockdown-album som nå har sett dagens lys. Historien går omtrent som dette: Motorpsycho brukte pandemivinteren 2021 til å eksperimentere med akustiske innspillinger på enkelt teknisk utstyr i øvingslokalet på Svartlamon i Trondheim. Opptakene ble overlevert til Dungen-gitarist og langvarig samarbeidspartner Reine Fiske med spørsmål om han hørte et album gjemt i musikken, og om han i så fall kunne tenke seg å produsere det? Det både hørte og kunne Fiske, og etter 18 måneder med redigering, tillegg og finpussing i studio sammen med nyprog-kamerat Fredrik Swahn, var opptakene forvandlet til det Sæther kaller et «vidunderlig lite psych-album» som er like preget av den psykedeliske glansen som er lagt til i studio som av råmaterialet.

Sannsynligvis er det derfor bandet og designer Jonathan Lykke Sæther har valgt å legge til et spørsmålstegn etter bandnavnet på coveret, et cover som ligner mistenkelig på Pavements «Wowee Zowee» fra 1995, plata der Stephen Malkmus og gjengen forlot den skranglete alternative rocken fra de første platene til fordel et mer akustisk og tilbakelent lydbilde. De som graver litt dypere, vet også at nettopp det coveret var sterkt inspirert av Guru Gurus progklassiker «Känguru» fra 1972, tredjealbumet der krautrock-pionerene forsøkte å bruke studioet til å skape litt orden i de eksperimentelle live-improvisasjonene. Signalet fra Motorpsycho er tydelig: Ikke kom til denne plata og forvent den samme tunge, progressive lyden som har preget utgivelsene de siste årene.

Det begynner pent med blankpusset akustisk gitar på åpningssporet «Cold & Bored», den første av flere låttitler som beskriver den lammende kjedsomheten ved å leve i et nedstengt samfunn. Musikken flyter derimot lys og lett forbi i låt etter låt, akkurat som om de mest livsbejaende elementene i Motorpsychos sound er blitt grundig polert og gitt et ekstra lag med glans. Unntaket kommer først mot slutten av plata med «Hotel Daedalus», et mektig epos på 7 minutter og 46 sekunder med Hans Magnus Ryan tilbake i smakfullt solohumør på elektrisk gitar, en låt som både tar ut det dype melodiske potensialet som ligger i Motorpsychos musikalske landskaper og er en sterk søknad om å få lage musikken til neste James Bond-film. Deretter er det tilbake til den akustiske tilnærmingen igjen på avslutningssporene.

Motorpsycho har vært i dette musikalske landskapet før, ikke minst på «Phanerotyme» fra 2001 som også utforsket potensialet i å blande bandets progressive sound med elementer fra amerikansk vestkystrock. Det interessante ved å spille «Phanerotyme» etter å ha hørt «Yay!» noen ganger, er hvordan forskjellene mellom de to platene viser utviklingen Motorpsycho har vært gjennom de siste 20 årene. Mye er forbløffende likt i harmonier og musikalsk tilnærming. «Phanerotyme» er enklere og mindre polert rent lydmessig, men også skarpere og mer direkte. «Yay!» er mer sofistikert og nyansert, men oppleves også som mindre nyskapende. Kanskje er det selve lyden av å bli eldre og mer erfaren vi hører på «Yay!».

«We used to be good / we used to be cool / we used to be beautiful and full of life», synger Bent Sæther lettere resignert på åpningssporet. Ut fra den konsistente kvaliteten og variasjonen Motorpsycho har levert på plate siden debuten i 1991, må det være lov å si at det tydeligvis og heldigvis er liv i den kreative leiren ennå. Jeg må innrømme at jeg har vekslet veldig mellom volum 7 og 8 for denne plata, og det er søren ikke lett å bestemme seg. Når jeg likevel ender på 7, er det fordi noen av sporene på «Yay!» er av det heller anonyme slaget. Men mange av disse låtene holder et nivå som gjør at jeg virkelig gleder meg til å høre dem der Motorpsycho er aller best: På konsert.