Går på himlaga au

Avkrvst er fra Alvdal i Østerdalen, hjemstedet til mannen bak Flåklypa og mange andre kreative fortellinger, Kjell Aukrust. «The Approbation» er deres debutalbum, og avslører bandets oppvekst med progrock. Martin Utby og Simon Dolmen Bergseth er barndomsvenner, og har holdt på med musikk lenge. Selv hevder de at albumet er laget med inspirasjon fra band som Mew, Anekdoten, Porcupine Tree, Opeth, Neal Morse og King Crimson. Med seg på laget, har de også fått Øystein Aadland på bass/keys, Edvard Seim på gitar og Auver Gaaren på keyboards. Jeg mistenker at det særlig er Porcupine Tree/Steven Wilson og Opeth de har hørt mest på i ungdommen, for det er mange vendinger og ideer derfra på denne skiva. Det er utelukkende en bra ting, hvis man har en plan om å lage en gjennomført progrock-produksjon. Selv om løypa er gått opp fra før, er det virkelig gledelig at de våger å yppe seg med ovennevnte internasjonale storheter.

Denne produksjonen er på 50 minutter, fordelt på sju låter. Det betyr god lengde på låtene, og rikelig med plass til å boltre seg kreativt. Låtene handler om en person som er isolert og alene med egne tanker i en liten hytte langt fra folk. Pussig nok ble «The Approbation» skrevet på en liten hytte i Alvdal, langt fra folk, og det er kanskje derfor albumet åpner med låta «Østerdalen» på 25 sekunder. Jeg har vært mye i Østerdalen, men klarer likevel ikke helt å koble lydene til området. Meg om det. Derfra ramler vi rett inn i Opeth-landskap med låta «The Pale Moon». Det er ikke rapping av riff, men mer konseptuell kopiering. Det funker greit, tidvis også mer enn greit. Særlig siden nevnte Opeth kjørte seg fast i 70-tallsprog, og forlot den gylne stien som «The Pale Moon» trasker på. «Isolation» har et tilbakevendende tema musikalsk, og det er ikke ulikt Porcupine Tree av nyere dato. Det er kanskje plass til flere kryddere i denne gryta for å holde lytteren sulten på mer. Til tross for et snev av monotoni, som ikke hører hjemme i sjangeren, funker låta greit.

«The Great White River» åpner strålende med noen seige gitargrep, før det flyter rolig inn i et nytt landskap som kan minne mye om The Pineapple Thief og Blackfield. Helt til åpningsriffet innhenter oss igjen, i tospann med stødig growling, før det roer seg ned igjen og fader ut. Dette er en glimrende låt for alle med progrock-blod i årene. «Arcane Clouds» byr på tromming fra Martin Utby som selveste Gavin Harrison kunne funnet på. Harrison er for øvrig trommis i de fleste bandene Avkrvst oppgir som sine inspirasjonskilder. Musikalsk får vi her litt Mew-inspirert vokal og catchy refreng, som skaper en fin miks av forskjellige stemninger i en og samme pakke. «Anodyne» er albumets nest lengste og nest siste låt, med en masse boltreplass. Avkrvst utnytter plassen veldig bra med varierte partier som henger progressivt sammen. Det er som om Mikael Åkerfeldt (Opeth) har dukket opp underveis i låta, og at de sammen tolker «Damnation»-albumet fra 2003. Sist ut er tittelsporet «The Approbation». Drøye 13 minutter med god flyt burde være tilfredsstillende, og låta er finfin. Dette er så prog som du får det. De fire siste minuttene går bandet like fullt glipp av noen åpenbare scoringsmuligheter, som er mitt eneste ankepunkt med «The Approbation». Der det ville vært høyst naturlig å krydre med røffere riff eller soloer, dras det heller i håndbrekket, og søkes mot jevn flyt. Jeg betviler ikke kvalitetene, og jeg kan forstå den litt forsiktige tilnærmingen.

Dette er Avkrvsts første album, og det kan i noen tilfeller være greit ikke å gape over for mye. Jeg håper dog at gutta finner mot til å ta steget helt ut ved neste anledning. Faller den biten på plass, tør jeg spå at denne gjengen inntar prog-tronen her til lands rimelig raskt. Jeg gleder meg veldig til fortsettelsen. For til tross for noen velmenende innspill, og sett i internasjonal progrock-målestokk, står «The Approbation» til et rimelig greit volumnivå, og potensialet er skyhøyt. Keep it up!