Riktig retning

Enkelte ganger kryper musikk motvillig inn det ene øret, akselererer og blåser ut gjennom det andre før man rekker å kjenne på gjennomtrekk. Gudskjelov la Jason Isbell igjen noen ankernoter i øregangene før syndromet kicket inn her også. Hans siste utgivelse «Weathervanes», krever virkelig investering av tid om man ønsker å finne ordentlig ut av den. Når denne skiva først setter seg, er det nesten utrolig at man vurderte å gi den opp etter tre gjennomlyttinger. Ikke fordi musikken mangler kvalitet. Det er bare at disse sørstatsgreiene med steelgitar, banjo og weeping-gitarer saltet med livstrøtte tekster, kan bli i overkant selvmedlidende og gjentakende. Om man skal kalle Isbells musikk for country, roots, folk, americana eller sørstatsrock, er uvesentlig. Dette er en blanding av relaterte sjangere; ofte med betraktninger om lediggang, vold og ensomhet. Isbell synes imidlertid ikke å være så nedfor at hvert spor handler om å dra ut i ørkenen og skyte bikkja si, men at mannen har levd litt og reflekterer over en del av livets utfordringer, er det vel liten tvil om.

Med sin niende langspiller, leverer Jason Isbell sannsynligvis sitt beste håndverk siden gjennombruddsalbumet «Southeastern», som kom ut for ti år siden. På «Weathervanes» serveres 13 solide låter som, etter særdeles tålmodig lytting, begynner å leve gode, separate liv. Det som ofte kjennetegner bra skiver, er at låtene ikke umiddelbart er så lett tilgjengelige. På denne skiva er det nesten omvendt. Låtene er åpenbart melodiøse, men samtidig opplevdes det totale lydbildet først som en drøy time med overtydelig flinkis-country; dog med svært god vokal. Det er selvsagt ikke noe galt med å være skikkelig, skikkelig flink, men kjedsomhetsfallemmen begynte virkelig å gi etter bare noen steg innpå treverket. Stikkordet er stamina, for sannheten er at «Weathervanes» er et utmerket album som inneholder flere knallåter. Jason Isbell synger strålende, og han minner til tider om en vokal hybrid av Ryan Adams, David Gray og Van Morrison.

På «Middle Of The Morning» låter ikke bare Isbell som Van Morrison. Hele låta er som skrevet for den nordirske nestoren. På samme måte kunne åpningslåta «Death Wish» (som Jack White allerede har covret og lagt ut på sin Instagram-konto) kjapt havnet på et Bruce Springsteen-album, men disse gamle heltene klarer seg fint selv med sine elleville kataloger. Vi lar dem fortsette uten Isbells innblanding, eller omvendt. Det slår meg at en del låtintroer og andre enkeltpartier fort drar tankene i andre musikkhistoriske retninger før Isbells karakter gjenoppretter balanse. Nevnte «Van Morrison»-låt starter som Dusty Springfields «Son Of A Preacher Man» med en dose av Rolling Stones’ «I’m Free» i flekkene. Det samme gjelder for rockelåta «When We Were Close», men denne har enda flere ingredienser i blandingsforholdet. Låta framstår som underlig miks av Urge Overkills «The Break», «Please Return It» med The Posies og Ryan Adams’ «When The Stars Go Blue». Den sjuminutter lange avslutningslåta «Miles», er en glitrende sak med typiske americana-riff i Neil Young-stil, men her er assosiasjonene så mange at det bare er å sette av tid til å lytte seg gjennom en amerikanisert «Band On The Run» idet Daniel Romanos «La Luna» lyser over Laurel Canyon, eller noe sånt.

Jason Isbell nærmer seg midten av 40-årene, og erfaringene begynner å hope seg opp. Som aktiv musiker har han holdt på siden 1995, men det var ikke før på 2000-tallet at hjulene startet å rulle ordentlig. I 2001 ble han opptatt som gitarist og låtskriver i Drive-By Truckers, men i 2007 skiltes deres veier, og Isbell kjørte sololøp. Siden den gang har han holdt rattet ganske stødig, og det kler denne Alabama-karen vesentlig bedre å sitte i førersetet framfor å være tredjevokalist og tredjegitarist på gjennomreise med en nærmest tom Amerika-koffert. Med kontroll over sin egen gjeng, The 400 Unit, er han de senere årene blitt ansett som en av de bedre innen denne formen for singer-/songwriting. Kofferten er blitt til en Americana-koffert fylt med eget låtmateriale, og «Weathervanes» alene bekrefter denne anerkjennelsen godt. Uten å ha oversikt over alle nedbrutte ødemarkspoeter av noen country- og roots-artister med behov for real sjelevrenging og jammertrang, vil jeg påstå at Jason Isbell framstår som en av de ærligste stemmene i det amerikanske countryrock-landskapet. Han er en historieforteller av rang, og jo mer man hører på låtene hans, jo mer imponert blir man av innhold og produksjon. Det er mye mer å si om Jason Isbell And The 400 Units «Weathervanes»-plate, men når man som lytter går fra «å nei, ikke enda en sånn skive»-syndromet, til å tenke «tjoho, dette er jaggu meg ganske spenstig!», er vel konklusjonen grei nok. Det var verdt tidsbruken.