Kamuflert godbit

Det melodiske progressive metal-bandet Teramaze fra Melbourne har nok gått under radaren til ganske mange her til lands. Det er jo litt synd, men vi ser lyst på det likevel, for akkurat her og nå har du muligheten til å stifte bekjentskap med en høykompetent gjeng og en fin diskografi med nye låter å dykke ned i. Dean Wells er vokalist, gitarist og grunnlegger av bandet som har holdt det gående siden 1993, og hvor første utgivelse kom i 1995. Pandemien må ha truffet en kreativ nerve hos Teramaze, for siden 2019 har gjengen gitt ut minst ett album pr. år på Dean Wells’ eget selskap, Wells Music Inc.

Jeg skal ikke dvele for mye ved det de har laget av godsaker tidligere, men heller fortelle deg om siste utgivelse «Dalla Volta», som i hovedsak kan tolkes som en slags godteskål for fansen. Skiva består av fem flunkende nye låter, to pianoversjoner av gamle låter og fire demo-innspillinger. Del to av albumet er med andre ord beregnet på de mest ivrige Teramaze-følgerne. Demoer er ikke spesielt spennende hvis du er ukjent med bandet, men det er i hvert fall greie innspillinger av låter fra «Are We Soldiers»-albumet fra 2019. Nok om det. La oss hoppe over til de fem nye låtene.

Det åpner glimrende med «Navigate In Solitude». Progressive-stemplet tillater at låta skifter litt ham underveis, og siste del av denne åpner døra perfekt til kanskje den sterkeste låta av de nye; nemlig «Chaos In The Way». Dette er en svært melodisk sak med underliggende gitarpartier som driver låta fremover. «These Crystal Walls» er catchy fra start til slutt, og absolutt hørbar. Ispedd rikelig med elektroniske tangenter, blir det litt 80-talls schwung over det hele. «Shadows 2» er en ny versjon av originalen «Shadows» de ga ut på albumet «Tears To Dust» helt tilbake i 1998. Lydmessig er det lysår unna det spinkle uttrykket fra 90-tallet. Her er det derimot mye mer fylde og flere spennende ting som foregår. «The Heist» er siste nye låt på albumet, og denne er av det friske slaget. Tempoet er relativt høyt, og havner i et repeterende refreng. Det er litt for mange «lyder» pakket inn i deler av låta, så den klarer ikke helt å lande sine ideer i mine ører. Meg om det.

Teramaze er en spennende miks av flere sjangre, som seg hør og bør med progressivt stempel, hvor det er mye fokus på Dean Wells sin glimrende vokal. Gitarene står også sterkt, og Chris Zoupa besitter evnen til å riffe rimelig hardt uten at det går utover det litt snille og melodiske konseptet. I flekkene kan Zoupa minne ikke så rent lite om freelance-gitarist Marco Sfogli eller John Petrucci fra Dream Theater. Skjønt, hvem som hermer etter hvem er ikke godt å si. Tøft er det uansett. Stemmen til Dean Wells har mye kvalitet, noe han får vist på de to pianoversjonene på albumet. «Waves» byr ikke på de store overraskelsene sammenliknet med originalen fra 2021, men låta er helt klart penere i tøyet. Den er mer nedstrippet, og vokalen får virkelig skinne. «Broken» fra 2015-utgivelsen «Her Halo» er i utgangspunktet ikke noe fyrverkeri, men kler sin nye pianodrakt veldig fint. Til tross for alle de spennende endringene i dresskoden, er det litt stusselig at vi går glipp av de gode gitarpartiene fra originalen.

Oppsummert så er «Dalla Volta» en bra sak. Dette er typiske låter som må sette seg litt, selv om noen av de mest melodiske umiddelbart sitter som et skudd. Bruken av en kapabel gitarist i kombo med synth, er en velkjent oppskrift i det melodiske metall-universet (der svenskene vanligvis regjerer). Til tider kan slikt bli platt og uengasjerende, men Teramaze klarer å holde det interessant med gode prestasjoner. Digget du «Eye Of The Tiger» med Survivor og lignende saker, kan dette være noe for deg. Dette er i bunn og grunn lett fordøyelig pop-metal anno 2023. Det er dog vrient å ta helt av siden det strengt tatt bare er fem nyvinninger på «Dalla Volta», og volumknappen vris derfor deretter. Men hørbart? Ja, jøss!