Foo Fighters – «But Here We Are»
(Roswell Records)
Dave Grohls ode til kjente og kjære.
I omtrent tretti år har Foo Fighters, med tidligere Nirvana-trommis Dave Grohl i førersetet, laget energisk rock som stort sett bifalles av de fleste som krysser deres vei. «But Here We Are» er deres 11. album, men denne gangen er det med ekstra smerte at Grohl og gjengen hans formidler sine tekster. Ett av medlemmene mangler. I mars 2022 døde bandets trommeslager Taylor Hawkins i Colombia. Han var den andre bandkompisen Dave Grohl mistet; først Kurt Cobain fra Nirvana-tiden, og så altså bestekompis Hawkins; mannen som er blitt ansett som en av den moderne tids beste rocketrommeslagere. Musikalsk var ikke profilene til Grohl og Hawkins helt ulike. Begge spilte trommer og sang. Nå synger Dave Grohl alene, og på innspillingene av dette albumet gjenopptok han egen bruk av trommestikkene som en del av hyllesten til Hawkins. Fem måneder etter Hawkins’ bortgang, døde også Dave Grohls mor, Virginia. Denne nesten femti minutter lange skiva er derfor dedisert dem begge, og uttrykker de innestengte følelsene som utviklet seg gjennom sorgprosessen.
«But Here We Are» er en solid langspiller der tap og sorg naturlig nok er dominerende faktorer, og til tross for en rekke melodiøse poprock-låter, er totalinntrykket at denne produksjonen gir et variert og befriende lite glatt lydbilde. Og det er jo akkurat slik et sørgende post-grungeband skal framstå når de skal favne både gamle og tilkommende fans. For Foo Fighters forsvant ikke inn i en forvirrende tåke selv om Taylor Hawkins er borte. Det virker snarere som de gjenfant seg selv etter alt som har skjedd. Her er fortsatt de sedvanlig gode riffene og de snertne melodilinjene hvor en del alternative pop-hooks elegant snikes inn.
«Rescued» fyker rett ut av startblokka på Spidergawd-vis. «Under You» følger på, og dette er en typisk Foo Fighters-låt med full fres i powerpopmodus. Med «The Glass» tar Foo Fighters det noe ned, og denne powerballaden vil sannsynligvis bli en allsang for blodfansen på konsert. «Nothing At All» er en veldig kul sak som bygger seg opp til et refreng man skulle ønske de kunne justert bittelitt på. Vokalen er, som seg hør og bør, både ren og skranglete på samme tid, og totalt er nok dette innslaget kun en millimeter unna definisjonen kanonlåt. Vakre «Show Me How» er bare digg. Den strålende duetten Grohl gjør med sin datter Violet Maye, skaper behagelig stemning. Det er egentlig ganske mange poprock-låter her; «Beyond Me», tittelsporet og «Hearing Voices» føyer seg inn i rekken. Sistnevnte har mye bra i seg, men er muligens litt vinglete fordi det virker som alle ingrediensene som er til disposisjon i studio absolutt skal stappes inn på én gang. Ti minutter lange og prog-inspirerte «The Teacher» er derimot et diggbart høydepunkt. «Rest» er en utrolig fin og alvorstung outro, og oppsummerer det hele med «rest, you can rest now/rest, you will be safe now» i en massivt hypnotiserende avslutning.
Med «But Here We Are» har Foo Fighters skapt et ambisiøst album innen den alternative rockesjangeren, og når frontmann Dave Grohl høres oppsiktsvekkende skjør ut på enkelte spor, blir denne lytteopplevelsen ganske gripende. Med døden som tematikk er emosjonelle svingninger uunngåelig, men Seattle-bandet blir ikke så sentimentale at det blir feil. De opprettholder integriteten og intensiteten på anstendig vis når bandets nye kapitler nå skrives. Dette er fortsatt spenstig gitarbasert rock som vil sprenge taket på enhver klubbscene og samtidig få et stadion til å svinge hemningsløst. Dave Grohl er kjent for å være en kreativ og positiv fyr, og tross all sorg (og sikkert sinne) er «But Here We Are» på en underlig måte balansert oppløftende, parallelt med den åpenbare sorgbearbeidingen. Denne plata må betraktes som noe av det bedre Foo Fighters har kommet med på en stund, og Grohl setter her et solid minnesmerke over mor Virginia og kompis Taylor. Hans kjente og kjære kommer ikke tilbake i denne sfæren, men minnene om dem lever videre i musikken.
