Paul Simon – «Seven Psalms»
(Owl Records, 2023)
I en alder av 81 år, gir amerikanske Paul Simon ut sitt 15. solostudioalbum, og hans livslange reise tar en overraskende åndelig vending.
Lille, store Paul Frederic Simon trenger ingen ytterligere presentasjon. Med fantastiske låter herfra til evigheten, er mannen, både som medlem av duoen Simon & Garfunkel og som soloartist, en sann legende. Hans nyeste album, «Seven Psalms», er en akustisk skive på 33 minutter hvor intensjonen er at lytteren skal oppleve de sju temaene som ett spor. Det er altså historienes helhet som teller her, og ikke nødvendigvis en innlagt særhet som CD-spillende Prince-fans måtte finne seg i da «Lovesexy»-albumet kom i 1988. I dag er dette selvsagt en helt annen greie, og selv om strømmetjenestene fikser det meste og Prince-albumet faktisk er sporinndelt på Spotify, opprettholder Paul Simon ideen om ett langt spor fordelt på sju sanger om tro, liv og død. Inspirasjonen til albumet er hentet fra det gamle testamentets Salmenes Bok, hvor Simon selv formidler tekstene med andakt og følelse. Kona og folkrock-poeten Edie Brickell, bidrar også på noen av låtene med sin fløyelsaktige stemme.
Albumet starter forunderlig fint med «The Lord», og det er som om Ryley Walker har klimpret seg inn på Emerson Lake And Palmers «From The Beginning» med Gud på laget. Stemningen er melankolsk behagelig der den akustiske gitaren kombineres med Simons nynnende og nesten skjøre stemme. Fra åpningslinja “I’ve been thinking about the great migration” til seks minutter er passert, går det merkverdig fort. Selv med Paul Simon i mantramodus. Deretter fortsetter rekka med «Love Is Like A Braid», «My Professional Opinion», «Your Forgiveness», «Trail Of Volcanoes», «The Sacred Harp» og til slutt vakre «Wait». Den fredelige og nærmest forsonende stemningen, er stort sett den samme over hele linja med små variasjoner av lysere eller mørkere toner. Innimellom låtenes tematiske nyanser dukker «The Lord» opp som en gjennomgående term, arrangert med tilhørende fingerspill og litt nynning, og så går tonene tilbake til utgangspunktet.
At musikkveteraner gir ut tankevekkende saker på sine eldre dager er ikke unikt, men ikke alle leter etter tilgivelse eller forbereder seg til det som måtte komme. Dog; David Bowie gjorde det med sin aller siste utgivelse «Blackstar», men han visste noe resten av verden ikke fikk kjennskap til før to dager etter at albumet var sluppet. Paul Simons sju salmer kan i så måte også tolkes som et slags farvel, hva enn han nå tar farvel til? Mulig dette er et nøye gjennomtenkt punktum for en utrolig karriere hvor hans siste musikalske behov er dra på en kort, spirituell selvransakelsesreise, eller kanskje er denne lille suiten rett og slett resultatet av impulsene han angivelig skal ha mottatt i drømmeland, og som bare måtte ut i praksis? Bare Paul Simon vet det egentlige svaret.
«Seven Psalms» er en behagelig akustisk folk-skive med religiøs åpenhet som kan gjøre enhver person salig om man lar den synke inn. Likevel skal man være i rett hjørne mentalt for å nyte den drøye halvtimen. Dette er et intimt og saktegående musikkstykke som gir mulighet for observasjon og refleksjon, men som på samme tid kan oppleves som i overkant rolig. Monotont er det ikke, bare undrende tilbaketrukket. Liker du samlingen av låter som Simon & Garfunkel spilte i Central Park høsten 1981, er nok «Seven Psalms» å anse som rimelig langt unna disse klassikerne. Like fullt er det lov å kjenne litt på Paul Simons øvrige musikalske ideer også, spesielt når «Seven Psalms» skal ha materialisert seg gjennom en sterk indre drivkraft han selv ikke helt kan forklare. Paul Simon er uansett en gudommelig musiker, og med naken gitar, noen strykere, trommevisping og lett koring, antar jeg at en live-opptreden ville vært ganske mektig. Stillheten til tross.
