Drøy fornyelse

London-bandet Yes har holdt det gående i over femti år, så utskiftninger i staben er selvsagt uunngåelig. Tidligere har vi naturligvis omtalt bandets hittil mest kjente album «90125». Det er førti år siden den kom ut, og når Yes nå serverer oss sitt 23. studioalbum «Mirror To The Sky» er altså en rekke nye bidragsytere involvert. Med friskt blod på vokal, keyboard, trommer og bass, er Yes bedre rustet aldersmessig enn på lenge. For det har vært litt trått føre i en del år nå. Utgivelsene de siste årene har vært såpass lite engasjerende, at mang en Yes-fan har mistet troen på nye godsaker fra den kanten. Gitarist Steve Howe på 76 år er den eldste traveren, og han sørger for å holde flokken med ungfoler i tømmene. Yes-universet fremstår dermed intakt, selv uten ikoniske Jon Anderson på vokal. Litt gøyalt er det at det er vokalist Jon Davison fra Yes-coverbandet Roundabout som har tatt over det vokale roret. Det har han for så vidt gjort i cirka ti år etter at Foo Fighters’ Taylor Hawkins hadde tipset daværende Yes-gjeng.

Albumet åpner med singelen «Cut From The Stars», og starter reisen behagelig rettlinjet og melodisk. Det er fin luft i produksjonen, noe som åpner for å få med seg alle instrumentale krumspring som skjer underveis. «All Connected» fremstår som en klassisk Yes-låt, med melodisk gitarintro, før det drar i gang med bølgende bassgang og vokale harmonier. På ni minutter er det fullt mulig å gå seg bort, men det gjør ikke Yes denne gangen. «Luminosity» er veldig lettbeint, lang og omtrent gladkristen i fremtoningen. Her holder bandet stø kurs i gjøglerhatt, sittende i en hestevogn på den engelske landsbygda for 200 år siden, hvis du skjønner hva jeg mener. «Living Out Their Dream» er forholdsvis enkel, hvis vi ser bort i fra glimrende bassing fra Billy Sherwood og intrikat klimpring på gitaren. Med rockabilly-rytmer og et par henvisninger til Keith Richards signatur-gitargrep i tillegg, skaper dette en underlig atmosfære i låta. Mulig den må få ligge på ostehylla en stund til modning.

Tittelsporet «Mirror To The Sky» begynner med en nydelig gitarintro som får støtte av tangenter. Derfra sklir det videre i engasjerende instrumentaldrakt i tre minutter, før Jon Davison kommer på banen. Vi skal underholdes i nesten fjorten minutter, så det skjer åpenbart en del forskjellig underveis. Sjansen er stor for at du finner mest glede i akkurat denne låta. «Circles Of Time» drar det litt ned, etter den krevende lytteopplevelsen forrige spor bød på. Så kommer noen flere logiske låter, før albumet avsluttes på fint vis med «Magic Potion».

Det er på sin plass å nevne Kiss sin «sinnssyke» plan om å erstatte alle medlemmene med nye artister, og la bandet leve videre, mens Gene Simmons og Paul Stanley sitter og casher inn i bakgrunnen. For det er vel omtrent samme som har foregått i det stille med Yes, hvor Steve Howe er siste skjøre spikeren i kisten. Det er kanskje dette som gjør det tveegget å like «Mirror To The Sky», men albumet både høres og føles som om dette er en bedre utgave av bandet enn på lenge, så da må vi bare slå oss til ro med Howe sine ord; «Yes was allways about progression and moving forward». Jeg for min del skal snurre denne utgivelsen mange ganger til, for den er et gledelig bekjentskap. Drøy fornyelse gir god fornøyelse.