Blomstrer for lite

Etter en periode med flere bidrag for andre artister, er Susanne Sundfør tilbake med sitt sjette studioalbum, «Blómi». Det er også seks år siden «Music For People In Trouble» skulle følge opp det smått geniale albumet «Ten Love Songs» fra 2015, men det gikk ikke så bra som jeg hadde håpet. Og på «Blómi» er ikke vinden i seilene noe særlig sterkere. Sundførs magiske stemme og evne til å bruke den riktig er grunnen til at hun er ettertraktet for andre artister. For egen musikks del, er evnen til å sy sammen fengende musikalske ideer til et vevd teppe av musikk og vokal hennes store styrke. Låter som «Turkish Delight», «Memorial», «The Silicone Veil» og «White Foxes» er gode eksempler på dette.

På «Blómi» kreves det kanskje i overkant av lytteren, for med et par unntak, er det ikke mye å få ut av låtene enkeltvis. Nei, her kreves det at du setter av 46 minutter og begynner med spor nummer en, som til alt overmål er en monolog. Da gir de ti bidragene på albumet bittelitt mer mening. «Ashera’s Song» er neste ut, og det åpner nydelig vakkert med nedstrippet piano og vokal med klang. Litt musikalpreget virker den å være, med sine vendinger i disse tonenes verden.

Tittelsporet, så vel som «Fare Thee Well», er jazza og pianobasert. Litt messingmusikk dukker også opp. Sammenlignet med tidligere utgivelser fra Susanne Sundfør, blir det store sprik i retningen underveis. Eksperimentering og merkeligheter finnes i overflod på «Ṣānnu Yārru Lī», «Orð Vǫlu» og «Orð Hjartans». Jeg har på ingen måte gått glipp av de spirituelle budskapene i disse tekstene, men jeg ser bare ikke helt poenget. I et kulturelt bestillingsverk med større rammer, ja, kanskje. Eller enda mer gjennomført, som på Lars Martin Myhres «Hysj» fra 1998, hvor dialogen og musikken henger klart bedre sammen. På «Alyosha» kan man heldigvis dra noen røde tråder tilbake til nevnte «Ten Love Songs», men det er også en av få ganger Sundfør virkelig bruker virkemidler som melodiøs koring i mange lag i kombinasjon med stor luftighet. Dette forekommer også på «Leikara Ljóð», men da med en dose gospel i miksen.

Jeg har fått Susanne Sundfør opp som favorittartist på Spotify sin årsmelding, og hun og jeg har adskillige timer «sammen». Dessverre føles dette litt for tynt, for jeg faller ikke pladask for høstutstillingen hun legger opp til. Det er blitt politisk korrekt å gi enkelte artister de aller vakreste blomstene hver gang de setter fram en vase, og selv skulle jeg gjerne gitt en større bukett til Sundfør. Dog; om man går noe grundigere til verks enn vurderinger på autopilot, så er det flere ting som skurrer her. «Blómi» spriker i alle retninger, med jazz, gospel og poesi på flere språk, og det mangler noen sedvanlige høydepunkter, som tilsvarer eksempelvis «The Sound Of War» og «Reincarnation» fra forrige album». Like fullt leverer Susanne Sundfør, nå som alltid, slående vakker vokal og artisteri. Og det i seg selv drar volumet uunngåelig en del opp.