Revitalisert veteranduo

Parhestene Tracey Thorn og Ben Watt, som startet new wave-prosjektet Everything But The Girl for over førti år siden, har de drøye siste tjue av dem hatt en passelig aktivitetspause. Det vil si; på privaten har de vært aktive nok med giftemål i 2009 og tre barn i produksjonslinja, men på den musikalske fronten har det, med unntak av noen remix-samlinger og soloprosjekter for begge, vært produksjonsstopp for selve indiepopduoen i hele denne perioden.

Mange husker sikkert albumet «Idlewild» fra 1988 hvor coverballaden «I Don’t Want To Talk About It» smurte radiolytternes øreganger ytterligere, etter at både Crazy Horse og Rod Stewarts hadde hatt sine versjoner på 70-tallet. Låta «Missing» kom i 1994, og med Todd Terrys deep house-remix, herjet denne på hitlistene og nattklubbene gjennom resten av nittitallet. Det var akkurat på denne tiden Everything But The Girl (EBTG) fikk sitt definitive gjennombrudd, og de holdt det gående med utgivelser ut tiåret. Nå er Hull-duoen, som utviklet seg fra å være en slags jangly jazz/pop-hybrid til mer sofistikerte elektro-poppere, tilbake med sitt ellevte album «Fuse». Og denne elektroniske soul-popen er virkelig en bra sak.

Mye har skjedd med Tracey Thorns stemme siden hun presenterte seg som medlem av Marine Girls og til nå. Den typiske Thorn-vokalen, som de fleste kjenner fra 80/90-tallsperioden, er i dag mykere, mørkere og mer voluminøs. Om ikke så dyp og rungende som Alison Moyets stemmeleie, så betydelig mer i den retningen enn i velmaktsdagene. Nå synes jeg rett og slett Tracey Thorns prestasjoner minner om en enda fetere utgave av det hun eksempelvis gjorde av vokalinnslag på «Protection»-skiva til Massive Attack. Hør på «Run A Red Light» og «Caution To The Wind». Dette er knallbra låter hvor Thorns vokal fungerer strålende. Watts programmering og orkestrering av synther og keyboards funker også som aldri før.

«Time And Time Again» er en ganske fin låt, som spenstig nok inneholder små doser av rytmisk 80-tallssynth i kombinasjon med lette innslag av 90-talls drum&bass. Den kule åpningslåta «Nothing Left To Lose» har et lydbilde som gir flere house-assosiasjoner, samt at drum&bass-tendensene fortsatt er høyst gjeldende. Den største referansen her er like fullt ovennevnte monsterhit «Missing». «No One Knows We’re Dancing» er en melodiøs poplåt med 80-tallssynther og 90-tallsrytmer. Og selv om lyden er tidsriktig, virker disse to tiårene å dominere albumets helhetlige uttrykk av elektronisk soul-pop. I tillegg kan «Forever» og «Karaoke» gjerne lyttes inn når inspirasjonskilder skal søkes. Produksjonen minner forresten mye om Massive Attacks elegante grep fra 90-tallet, og det er selvfølgelig aldri noen ulempe.

«Fuse» er et gjennomført Everything But The Girl-album med gode låter og uanstrengte arrangementer. Til tross for at duoen ikke har jobbet sammen i studio på 24 år, er det musikalske landskapet høyst gjenkjennelig. Noe som gjør det ekstra spennende å lytte inn nettopp dette albumet, er å oppdage at der jeg før syntes EBTG tidvis var i overkant anemiske, har denne oppdaterte utgaven av dem vesentlig friskere strøm av blod rennende gjennom de musikalske årene. Ben Watt har alltid vært en dyktig fyr bak tangenter og miksepulter, men nå oppleves sågar låtmaterialet jevnt over å være på et høyere nivå. Dessuten framstår Tracey Thorns vokal, som tidligere antydet, med mer dybde og sjel enn da hun startet sin musikalske karriere. Noe annet skulle selvsagt bare mangle.

Albumets ti spor danner en totalpakke som lett kan spilles fra første til siste spor uten at man føler trang til å hoppe over noen av dem. Når Thorn og Watt smelter sine kreative krefter sammen til en såpass solid enhet som «Fuse» faktisk er, kan det trygt sies at Everything But The Girl er blitt revitalisert. Det er jo noe forfriskende med livserfaring og modenhet, og vi takker naturligvis for dette når en av britisk pops lengstlevende duoer gjenoppstår i en moderne innpakning.