Terapeutisk stilbrudd

For fem år siden kom jeg over den catchy låta «Jeannie Becomes A Mom». Denne var såpass interessant at jeg måtte sjekke ut indiepop-albumet «Loner» hvor låta var hentet fra. Med quirky synth-lyder og gode melodier fant jeg fort ut at dette var et stilbrudd med de to første albumene amerikanske Caroline Elizabeth Rose hadde utgitt. Fra å ha startet karrieren med en blanding av americana, folk, country og rockabilly var det som her ble presentert noe ganske annerledes. Synth-pop, elektro-pop eller indiepop; det var i alle fall på den stien h*n fortsatte å gå da «Superstar»-albumet kom i 2020. Dessverre forsvant denne finfine og passe dansbare skiva litt i pandemitåka. Forsvant gjorde også Rose utad. På sikt også inni seg selv.

Så hva gjør man da? Jo, man går aktivt inn for å glemme fortiden og bygger seg opp igjen med nok et stilbrudd. «The Art Of Forgetting» er altså Caroline Roses femte studioalbum og det tegner et fascinerende skråblikkbilde av undertrykte følelser og naken ærlighet. Musikken denne gangen er en underlig miks av artpop, kammerpop, indierock og en anelse folk. Riktignok virker denne skiva å være mindre tilgjengelig enn de foregående pop-platene, men det er fortsatt elektroniske elementer å spore, og melodiene er fremdeles gode.

Åpningssporet «Love / Lover / Friend» framstår som en fire minutter lang drømmesekvens i en film som setter standarden for de neste tretten låtene. Singelen «Miami» er en indierock-låt av høy klasse. Noen av melodilinjene minner nesten litt om Ed Harcourts senere verker. Låta sitter kanskje ikke umiddelbart i øregangen, men med en ekstra lytt åpnes et ganske spennende univers. Når man i tillegg ser «Miami»-videoen, synes Rose å ha truffet perfekt. «The Kiss» er noe lengre i varighet, og er av mer svevende karakter. “For the kiss I would do most anything” synger h*n like mykt og hest som Phoebe Bridgers kunne gjort.

Det er ofte uttalt at den beste kunsten skapes når kreative sjelers liv ikke er på topp, og da Caroline Rose påbegynte dette albumet opplevdes livet tungt og vanskelig. I denne perioden gikk tiden stort sett bare med til gitarspilling og kaffedrikking i senga mens h*n fjernet ut av vinduet. Det eneste som, ifølge h*n selv, gjorde det verdt å stå opp om morgenen, var en espressomaskin som var plassert lett tilgjengelig. «Tell Me What You Want» representerer nettopp noe av dette, og tross sin tilsynelatende oppstemte stemning innledningsvis, er denne egentlig en historie om et forhold i oppløsning hvor smerten tiltar mot slutten. Innimellom hjertesorgen og desperasjonen, byr låter som «Love Song For Myself» og «Where Do I Go From Here?» på mer oppløftende tanker. Førstnevnte av disse sender gullsoler i egen retning med tekstlinjer som for eksempel «if I am a doormat/then I am handwoven/I am exceptional», og sistesporet som starter med nedstrippet gitar i en slags Father John Misty-visemodus, øker gradvis i omfang der egenterapiens intensitet kulminerer i «pick yourself up, babe/you’re gonna be fine/taking in a deep breath/quit wasting your time».

Caroline Rose synes å ha lyktes ganske godt med sin kaffedrikkende gitarklimpringsterapi, for hele «The Art Of Forgetting» er en underfundig, men alvorlig plate hvor lydbildene glir inn i hverandre på tvers av sjangere. Med unntak av fire låter med ett til to minutters varighet, utgjør de resterende ti essensen på et rimelig solid album der det stilles krav til lytterens oppmerksomhet. Rose har med dette albumet brutt med «Superstar»-popen, men det gjør ingenting. For h*n er like kul som tidligere, bare litt mer eksperimentell, og muligens enda litt klokere. Staminaen er det ingenting å si på, for Caroline Roses holdning er at man må finne en måte å navigere i livet uansett hva man gjennomgår, og i hvert fall ikke framstille seg selv som et offer. «The Art Of Forgetting» kan både i sin enkleste og mest komplekse form virke treffende for de aller fleste, og i så måte også motiverende på et vis.