Constant Smiles – «Kenneth Anger»
(Sacred Bones Records, 2023)
Constant Smiles omfavner den mørke, melodiske synthen fra begynnelsen av åttitallet, og tar et skritt nærmere drømmepopens øverste nivåer.
For å begynne med det åpenbare: Kenneth Anger er en 96 år gammel eksperimentell filmskaper fra California som siden 1937 har produsert nærmere 40 kortfilmer som svært treffende kan beskrives som «drømmeaktige» eller «surrealistiske». Korte filmsnutter av typen man ikke vil bli overrasket å se på et museum for moderne kunst, eller flimrende bak scenen på en konsert med et eksperimentelt band når som helst i perioden fra, la oss si, rundt 1963 og til i dag. Tenk kornete bilder av unge menn i bar overkropp, vakre kvinner stylet som filmdivaer, sjømenn som slåss og nærbilder av fontener som spruter vann.
I parentes bemerket er Kenneth Anger også en av filmhistoriens første åpent homoseksuelle filmskapere, ihuga okkultist, omgangsvenn med Mick Jagger og Keith Richards i London på slutten av 60-tallet (begge er med i den 12 minutter lange kortfilmen «Invocation of My Demon Brother») og forfatter av en beryktet bestselger fra 1959 med groteske rykter om hollywoodstjernene fra gullalderen. Uten at det nødvendigvis betyr noe i akkurat denne sammenhengen.
Ben Jones, derimot, er en amerikansk musiker, vokalist og produsent som har gitt ut en imponerende mengde album under navnet Constant Smiles siden 2011 (de første 14 som mp3-filer på Bandcamp). På årets utgivelse har han latt seg inspirere av de flytende og drømmeaktige bildene til Anger i så stor grad at mange av låtene, ifølge et intervju med Brooklyn Vegan, startet med at Jones improviserte melodier på gitar eller synth mens han satt og så på kortfilmene. Deretter ble lydbildet bygd ut med organiske instrumenter som bass, trommer og strykere i studio.
I motsetning til forgjengeren «Paragons», der musikken hadde et mer radiovennlig og akustisk uttrykk, er resultatet denne gangen blitt et album fullt av helstøpt drømmepop, tydelig inspirert av de mørkeste delene av den melodiske synthen fra begynnelsen av åttitallet. Trommemaskiner og bass gir maskinell framdrift til svevende melodilinjer og bevisst lidenskapsløs vokal. «Kenneth Anger» er i det hele tatt et album som er imponerende solid skrudd sammen rent håndverksmessig, og det er tydelig at opphavsmannen virkelig begynner å finne formen som låtskriver og musikkskaper.
Constant Smiles er imidlertid ikke akkurat alene i dette musikalske landskapet for tiden. Åpningssporet «Finding Ways» gir umiddelbart assosiasjoner til Wild Nothings myke lydlandskaper, før albumet glir over i en rekke spor som ikke hadde vært helt malplasserte på et album av darkwave/synth-fornyerne i Drab Majesty. Slowdive og Beach House er andre assosiasjoner som dukker opp. Og på avslutningssporet «Off Again» nærmer Ben Jones seg pinadø de norske synth-legendene i A-ha på sitt mest monumentale.
Når det likevel gjenstår ørlite grann før Constant Smiles er helt der oppe blant kremen av samtidens mange drømmepopband, skyldes det at låtene i litt for stor grad glir over i hverandre uten særlig variasjon i form eller tempo. På den måten blir «Kenneth Anger» et nesten perfekt album å slumre til mens tankene og fantasien flyter fritt, samtidig som musikken ikke nødvendigvis etterlater et sterkt nok inntrykk til at du husker den når du våkner.
