Artig artpop

U.S. Girls er altså ikke en gruppe, men Remys alter ego som leker seg med musikere nord for hennes fødelands grensekontroll; nærmere bestemt i Toronto. Etter mer enn en håndfull utgivelser på ulike indie-selskaper de siste femten årene, følger hun nå opp sine tre foregående 4AD-utgivelser med enda en finurlig blanding av soul, funk og pop. Og synth, mye synth, sånn skikkelig 80-tallssynth med solide Eighth Wonder-assosiasjoner, også en dose 2000-talls Django Django, da.

Med den noe skjulte perlen «In A Poem Unlimited» fra 2018 i minnet, håpet jeg at U.S. Girls skulle huske hvorfor den skiva fungerte så bra i øregangene, men da jeg hørte singelen «Bless This Mess», som nå altså også er blitt tittelsporet, svant håpet raskt. Dette er en ballade som musikalsk gir nada. Joda, med tanke på temaet gir teksten mening, men låta kunne blitt spilt på MTV i 1990, og noen ville kanskje kjøpt singelen på sjutommer, men ingen vil huske en centimeter av den etterpå. Gudskjelov fikk Remy sparket i gang den noe kjappere synth-låta «So Typically Now» som singel også. Denne låta brakte i det minste håp om mer moro fordi den allerede i 2022 ble remikset til å fylle et par dansegulv med samples og retrolydeffekter. Slike som var dominante for rundt tretti år siden.

Det er absolutt lyspunkter å spore, og bedre skal det bli. Først må vi bare parkere et par spor. Gjerne i en innelåst NO-GO-sone. Den ene låta man fint kan sette i karantene, er «Futures Bet». Dette er en rimelig enerverende blanding av stadiongitarer, Casio-synth og pusteøvelser gjennom nesten fem minutter. Det andre unødvendige tøyseballet, er sluttlåta. Denne er treffende nok kalt «Outro». La den gjerne fade ut om du orker. Selv gikk jeg for kort prosess.

Sånn, da gjenstår resten av albumets 11 låter, og det starter jo ganske bra med «Only Daedalus». En sak med 70- og 80-tallsreferanser i beste Steely Dan- og Toto-stil, samt Patsy Kensit-aktig vokal på toppen. Deretter kommer «Just Space For Light»; en låt hvor Yaya Bey ser ut til å ha vært innvirkende det første minuttet, før det bærer av sted i en 80-talls electrofunk-gate som drar tankene mot Zapp & Roger, men også i retning av Morris Day. Tja, eller rett og slett innslag fra hele Minneapolis-bølgen, som en viss Prince var den fremste eksponenten for. Selv om «Screen Face» virker som venstrehåndsarbeid med litt synth-orgelklimpring, er dette en helt OK poplåt. «St. James Way» er også en fin sang med hviskende lys vokal og kassegitarer. Her synger Meghan Remy seg rett inn i en fransk/engelsk 70-tallsfilmscene. Det er nesten like før Brigitte Bardot og Jane Birkin kommer svinsende med Serge Gainsbourg på slep.

«Tux (Your Body Fills Me, Boo)» er forresten den andre av de fire singlene U.S. Girls slapp som det faktisk er litt driv i. Det er ikke hyllest til Linux-pingvinen, men om den hadde svingt seg på dansegulvet til denne discolåta, hadde det garantert vært gøyalt å se på. Nei da, dette er et skråblikk om eierens smoking som ønsker å bli børstet støv av, for igjen å få spotlight på seg etter noen år i klesskapet grunnet ned- og innestengelse. Feire, danse og ha det gøy, er vel budskapet her. Meghan Remys tilstand som vordende mor til tvillingsønner bidro til ekstra inspirasjon under innspillingen, men at hun skulle bli så fascinert av brystpumpas effekt, at hun attpåtil laget en funklåt med Bootsy Collins-bassgang basert på apparatets rytmiske puls, er friskt. «Pump» var den siste sangen hun laget til albumet, og timingen var visst grei siden to nye verdensborgere nettopp hadde fått luft i sine nyfødte nesebor. Men så var det dette med mat, da. Pumpe, vøtt.  

På finfine «R.I.P. Roy G. Biv» synger Remy duett med Marker Starling hvor hans talkbox-effekt gir en fornemmelse av Daft Punk-lyd. Låta er som en hybridopplevelse av Saint Etiennes søte «Hobart Paving» og den glitrende Super Furry Animals-låta «Juxtapozed With U». Sammen tegner duoen et bilde av forgjengelighet, minner og farger. Regnbuen er essensiell i bildet som illustrerer livsyklusen fra start til slutt. Les: menneske/regnbue: «with a song in your heart/you might find/the end of the rainbow».

Meghan Remy har omgitt seg med gode lokalbaserte musikere, og men det er hennes låtskriving og produksjon som får U.S. Girls til å framstå som et potent prosjekt med fart og retning. Hun har en del ironi, og formidler ofte lett kryptiske tekster med et lurt smil. Det poetiske grunnlaget er generelt sett interessante selvrefleksjoner og samfunnsbetraktninger. Slik man kan tolke «Bless This Mess», virker Remy å være usikker på hvordan framtiden vil bli. Muligens innser hun at det ofte vil være bedre bare å akseptere at mye aldri kommer til å komme ordentlig på stell. Da er det like greit å omfavne noe, og navigere så godt man kan i resten av virvaret. Vi ønsker lykke til videre, for selv om «Bless This Mess» er en ganske god og syntha artop-skive, har U.S. Girls garantert enda mer å gå på.