Inhaler – «Cuts & Bruises»
(Polydor)
Det «vanskelige andrealbumet» gir plateselskapene pustebesvær når de har tegnet kontrakt med et lovende band, og debuten var bra. Konklusjonen er vel at normal åndedrett fortsatt bør være rimelig stabil.
Når Inhaler i dag slipper sin nyeste skive «Cuts & Bruises», kan vi allerede nå røpe at de fire unge irene, Elijah Hewson, Ryan McMahon, Robert Keating og Josh Jenkinson, klarer seg ganske fint. Du legger kanskje merke til Irland og Hewson, og, joda, som sin far Paul, eller Bono, som han er bedre kjent som, er Elijah Hewson også frontfigur i et band. Og man trenger ikke lang tid for å høre at vokalen er familiær selv om Elijah har enda mer pop i stemmen sin. Debutalbumet «It Won’t Always Be Like This» kom i 2021, og dette var et brillefint tilskudd til den alternative poprock-scenen. Kvartetten fra Dublin lager god melodiøs indierock, og med låter som singelen «My Honest Face», den virkelig strålende «My King Will Be Kind» og selve tittelsporet, la de lista ganske høyt med forgjengeren.
«Cuts & Bruises» starter greit med «Just To Keep You Satisifed», og følges opp av den vesentlig friskere singelen «Love Will Get You There». Dette er et lystig spor som både The Snuts og turnékamerat Harry Styles fint kunne benyttet selv. Egentlig kunne vel nevnte artister klart å klemme flere låter fra dette albumet inn i eget format. Til tider virker det sågar som både The Killers og Keane blander seg inn i albumets lydbilde. «So Far So Good», «Valentine» og «If You’re Gonna Break My Heart» løper ungdommelige ærender, men akkurat disse blir dessverre litt anonyme. Ikke kjedelige, men muligens i overkant forutsigbare. Singelen «These Are The Days» er helt OK. Da er det godt at «Perfect Storm» gradvis gir litt mer vind seilene med stillegående emosjonelle pulsslag. Her høres for øvrig det vokalmessige slektskapet med mellom Inhaler og U2 ganske godt.
Når «Dublin In Ecstasy» drar i gang kjennes det som bandet igjen er på vei til noe bedre. Denne eldre låta har, sannsynligvis til blodfansens glede, endelig kommet på plate. Og nå følger flere godsaker på. «When I Have Her On My Mind» funker som bare det, og det er noe deilig 80-talls over låtene som synes å være produsert på en måte som minner om nåtidens The War On Drugs. Inhaler holder seg til oppskriften, og vel vitende om at de også supporterer Arctic Monkeys, er det ingen overraskelse at det også er en moderne «Monkey-esque» låt på denne skiva. Om Alex Turner snart synger «The Things I Do» live, vil det ikke være noe sjokk. Snarere en aldri så liten honnør. Avslutningslåta «Now You Got Me» er en skikkelig poprocklåt av det gamle slaget. Hva har Pulp og Richard Marx til felles? Absolutt ingenting annet enn Inhalers referansehybrid.
«Cuts & Bruises» er en trygg og grei skive uten altfor mange eksperimentelle påfunn. Kanskje noe svulstig til tider, men like fullt utgjør de elleve låtene en kompott som smaker ganske godt, og den er relativt lun. Inhaler kom fra nær sagt intet for noen år siden, klatret voldsomt fort på hitlistene og turnerer nå både som lead og support. Fortsetter de slik, vil de kunne bli store. Om de blir like store som seniorkvartetten fra Dublin, gjenstår å se. I mellomtiden får de flinke ungsauene gjøre sin greie. Hewson Jr. har en selvsikker framtoning med treffsikker vokal live, og liker du lydbildet, kan Inhaler altså oppleves sammen med Arctic Monkeys i Oslo Spektrum utpå våren. Det er liksom de tingene de gjør. Bare nevner det.
