The Brian Jonestown Massacre – «The Future Is Your Past»
(A Recordings)
Bare trekvart år etter forrige utgivelse, er The Brian Jonestown Massacre ute med et nytt album, men det virker ikke å være noe stress. Virkelig ikke stress.
Katalogen til San Fransisco-gjengen, med grunnlegger Anton Newcombe i spissen, er lang. Med «The Future Is Your Past» har de klart å slenge ut tjue album siden 90-tallet. Det alternative bandet med den underfundige teleskopformuleringen av et navn, leverer nok en gang et spennende bidrag til rockehistorien. Ikke at denne nye skiva er så rå at den blir stående som en bauta i konkurranse med andre klassikere, men den vokser på deg når du gir den spilletid. Navnet The Brian Jonestown Massacre skal visst være en hyllest til Rolling Stones-grunnlegger og gitarist Brian Jones, men allerede her vil nok flere tenke at det må være en sprekk i teleskoplinsa. Brian Jones døde 27 år gammel i 1969, og The Jonestown Massacre var like ille som det høres ut da det skjedde i 1978. Uansett ble de to hendelsene slått sammen til det lett morbide bandnavnet. For enkelhets skyld kalles The Brian Jonestown Massacre også kun BJM, og hvorfor ikke?
BJM var hyperproduktive de første par årene. Med shoegaze-debuten «Methodrone» og oppfølgeren «Spacegirl And Other Favorites» fra 1995, samt det elleville trekløveret «Take It From The Man!», «Their Satanic Majesties’ Second Request» og «Thank God For Mental Illness», alle utgitt året etter, spyttet BJM altså ut fem album på to år. Etter dette kom det én skive hvert år ut 90-tallet. Snakk om ekstrem formidlingstrang! Allerede i 1996 begynte dreiningen fra shoegaze til psykedelisk musikk å vise seg, men BJM har vært innom de fleste stilarter man kan blande inn i en space cake. Ingrediensene kan være alt fra lo-fi, folk, garage, country, krautrock og psykedelia til elektroniske elementer. Det finnes ingen ordentlig fasit, men vi kan kalle det ny-psykedelisk rock siden musikken generelt anses å ha sin inspirasjon fra 1960-tallets syretripper. Hvorfor ikke ha låt- eller albumtitler, eller synge på andre språk istedenfor engelsk? Hvorfor ikke på tysk som «Tschüß» og «Aufheben», eller bare kose seg gjennom den egenkomponerte svenskelåta «Vad Hände Med Dem?»?
The Brian Jonestown Massacre er et merkelig, men gøyalt band. Selv om den kommersielle suksessen ikke på noen måte er i nærheten av verdensherredømme, fascinerer hele konseptet der kunstnerisk kreativitet tar eventyrlystne folk med på rundturer i snåle og kule landskaper av drømmerier. Åpningssporet på det nye albumet «Do Rainbows Have Ends», starter med cowboy-riff, og det er bare ri sakte inn i den sovende og støvete byen, før den psykedeliske rocken materialiserer seg, etterfulgt av to garasjepregete låter lett dyppet i Canned Heat/Leaf Hound-marinade. Singelen «Fudge» kom allerede i fjor, og her er det nesten som folkrock møter en form for drømmepop. Interessant nok er ikke det som burde vært tittelsporet på «The Future Is Your Past» med her. Den låta henger med på ovennevnte single. «As The Carousel Swings» er en ganske god sak som slenger litt rundt med innslag av Bowie-liknende saker. La oss bare si at det er lett å tenke «Heroes» i flekkene. Og ikke nok med det; «The Mother Of All Fuckers» starter med en skitten intro som får tankene til å fly over dammen til Charlatans’ «A House Is Not A Home» fra 1999. Derfra er det rimelig animerte uttrykk i saloonen.
«All The Feels» har mer tradisjonell og melodiøs rockestil. Det er som vi må ta en pustepause før innspurten setter inn. «Your Mind Is My Café» minner om en blanding av Kinks og Them, og det er jo greit nok siden lydbildet til BJM er tuftet på 1960-tallet. Apropos det tiåret; avslutningen «Stuck To Yous» passer fint i det samme sporet, om enn ganske så nedtonet. Starten høres ut som Dramaramas «Stuck In Wonderamaland» har slått til, og vips er vi helt på tampen av åttitallet i referanser. Gitarstrenger og rolig vokal er sjelden feil så lenge man fornemmer lidenskap i låta. Venter du på at «Paradise City» også skal kicke inn, venter du forgjeves, men jeg skjønner greia. «Stuck To Yous» bygges gradvis opp med deilig dus koring før den fader ut med en akkurat passende avslutning.
Dette er også slutten på albumet som ble innspilt i Berlin, samt i ikke ukjente omstendigheter under lockdown. Hjemmekontor! Man kan si hva man vil om Anton Newcombes rariteter, men han er den ubestridte lederen blant mange musikanter som har slentret innom konstellasjonene. Den angivelige skrivesperren må ha poppet greit, for når The Brian Jonestown Massacre smeller ut både «Fire Doesn’t Grow On Trees» og «The Future Is Your Past» på under to år, virker det som de har hatt en del på hjertet. Hver for seg virker nesten alle låtene å stå seg ganske godt, og kanskje BJM kan få den anerkjennelsen de faktisk fortjener?
Med alle langspillerne de har produsert, og alt annet av EP-er og singler, og what not, vil det alltids dukke opp litt gull innimellom. Fra 90-tallet, et sted mellom den halvtimelange, susete kokolåta «Sound Of Confusion» i den ene enden, og den brillefine klassikeren «Anemone» i den andre, befinner låtene fra nylig utgitte «The Future Is Your Past» seg. BJM trenger ikke å klynge seg til gamledager, når de produserer slike godsaker i samtiden. Forhåpentlig fortsetter de å gjøre det samme også i framtiden. I nær framtid skal for øvrig The Brian Jonestown Massacre ha konsert på Rockefeller i Oslo. 22. februar for å være eksakt. Så da vet du hva du kan gjøre om du har anledning.
