Gammelt gull

Den mellomste av de tre brødrene i The Beach Boys, Dennis Wilson, var ansett som den minst talentfulle av dem. Yngstemann Carl spilte gitar og hadde en tilfredsstillende vokal, og storebror Brian var det musikalske geniet og den ubestridte lederen av The Beach Boys. Dennis ble derimot satt til å spille trommer fordi det angivelig var det eneste instrumentet som var ledig i denne hjemmesnekra konstellasjonen. I tillegg til Wilson-brødrene, var fetteren Michael Love og kompisen Alan Jardine med i den opprinnelige kvintetten.

Alle som har hørt The Beach Boys kjenner til den karakteristiske California-surf-popstilen, primært fra 60-tallet, hvor kontinentale «radioplager» som «I Get Around», «Good Vibrations», «California Girls», «Help Me Rhonda», «Barbara Ann» og «Surfin’ U.S.A.» herjet på hitlistene. For mange var disse melodiøse låtene svært engasjerende, og for andre igjen, var de ganske så enerverende. Allsangharmoniene og gladkoringene satte seg som klister i hjernebarken, om man ikke var litt forsiktig. Uansett musikalske preferanser, så var dette Brian Wilsons varemerke. Dennis hadde et noe annet register.

The Beach Boys’ største konkurrenter innen datidens popmusikk var Liverpool-yndlingene The Beatles. Etter The Beatles’ utgivelse «Rubber Soul» i 1965, hadde Brian Wilson en idé om å lage en perfekt plate uten fyllmateriale, og våren 1966 kom «Pet Sounds» ut, med blant annet «God Only Knows» og «Sloop John B». Høsten samme år slapp The Beatles geniale «Revolver», men de var allerede blåst av banen grunnet «Pet Sounds», og gikk derfor løs på sitt ambisiøse «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band». Målet var å gi ut mest mulig interessante produksjoner og tilby musikkens tilbedere enda flere spennende opplevelser. Men egentlig var nok det aller største ønsket å overgå The Beach Boys’ allerede legendariske «Pet Sounds». Dette er visstnok en innrømmelse Paul McCartney skal ha kommet med i ettertid. Hvorvidt denne «uformelle konkurransen» var med på å gjøre eksentriske Brian Wilson litt koko, vites ikke med sikkerhet, men at han har hatt noen utfordrende stunder oppi sitt eget hode, er ganske kjent. Uansett var Englands og USAs store pop-makere i sin samtid de største, beste og mest innovative gjennom 60- og innpå 70-tallet. Brian Wilsons skaperevne var dominerende utover 70-tallet selv om kvaliteten til tider kunne svinge.

I 1973 kom The Beach Boys ut med sitt ikke altfor renommerte album «Holland», men her skulle vi få en smakebit av hva Dennis Wilson kunne komme opp med av låter. «Only With You» er nydelig perle som blant annet ble covret av Norman Blake på tribute-skiva «Caroline Now!». Dette var én av Beach Boys-låtene som ikke hadde den typiske «oweeo-oooo-lyden» i koringen. Siden lillebror Carl fikk æren av å synge sin versjon på skiva, ble låta til en snill og relativt glatt variant. Men når låtskriveren Dennis Wilson selv synger samme låt på sitt eget album «Pacific Ocean Blue», får denne vakre melodien et helt annet sjelelig uttrykk. Det er nettopp dette som er så fascinerende. Dennis Wilsons verk har sjel.

De som elsker The Beach Boys i regi av Brian Wilson vil antakelig mene annerledes, og noen har sågar uttrykt sin skuffelse da Dennis (eller Denny, som han ble kalt), ga ut denne plata. Ikke fordi han ga den ut, men fordi den åpenbart er noe helt annet enn The Beach Boys’ repetitive harmoni-uling. Dennis Wilson formidler amerikansk rock ispedd en anelse jazz, blues og folk med små elementer av funky takter og blåsere. «Dreamer» og «Time» er slike låter. Denny var i ferd med å løsrive seg fra brødrene og fetteren, men hadde grei dialog med lillebror Carl, hvor han da også fikk tilgang til Brother-studioet som i prinsippet var eid av alle tre Wilson-brødrene, men som sannsynligvis ga ekstra innpass i allianse med lillebror. Og det er her magien på «Pacific Ocean Blue» ble realisert.

Til tross for et stadig mer utagerende levesett, og gradvis utvikling av en framtoning som avvek fra de snille, kortstriglete 60-tallungsgutta, klarte Dennis å komponere flere gode låter som skulle materialisere seg på «Pacific Ocean Blue» i 1977. Med 70-tallet kom en ytterligere stilendring i form av skjegg og langt hår, og levemannen Denny var i sin egen boble. Kanskje levde han vel promiskuøst og vel hardt hva angikk alkohol og andre rusmidler, og muligens ga han også litt blanke i de moralske kodeksene og de tradisjonelle omgivelsene. Dessverre ble han etter hvert rusavhengig. Romjula 1983 druknet den mellomste Wilson-broren etter en svømmetur i alkoholpåvirket tilstand. Hendelsen var «The End Of The Show» for Dennis Wilson. Han ble 39 år gammel.

Dennis Wilson var en kreativ sjel med mye på hjertet, og som til slutt ga ut sin eneste soloplate «Pacific Ocean Blue». Dette albumet er høyst undervurdert, eller i det minste skjult for ganske mange. Derfor er det viktig å belyse noe av albumets storhet, og ikke minst se hvordan det nå er blitt satt sammen til et trippelalbum på vinyl. I 2007/2008 kom utgivelsen som inneholder mer enn originalmaterialet. Wilson hadde større kreative evner enn mange forsto, og han kunne traktere flere instrumenter enn bare å være betraktet som «en ikke altfor habil trommeslager». Mannen har skapt en rekke utrolig gode melodier; både pianobaserte instrumentaler og finurlig amerikansk rock. I tillegg har han en ganske fyldig og kul vokal.

Opprinnelig var «Pacific Ocean Blue» en skive som fikk gode kritikker da den kom ut, men den forsvant litt allikevel. Da albumet kom ut i 1977 var det allerede på dette tidspunktet tenkt at en oppfølger skulle gis ut. Arbeidstittelen på det neste albumet var «Bamboo», eller «Bambu», som Wilson selv ønsket at det skulle staves. Resultatet av innspillingen som ble kalt The Caribou Sessions, skulle aldri bli utgitt som den separate andreskiva «Bambu» fordi den ikke ble fullført slik intensjonen var. Dels grunnet sendrektighet og Wilsons utenom-musikalske-eskapader, og dels fordi The Beach Boys’ eget studio, Brother Studios, ble solgt i 1978. Tryggheten til Dennis Wilson var å spille inn der, men studioet, som senere fikk navnet Crimson Sound, ga ingen «fripass» slik Brother Studios hadde gitt.

Det er forunderlig at en 30-årsjubileumsutgave av «Pacific Ocean Blue» måtte til for at gullet igjen skulle kunne skinne i offentligheten. Denne skiva er drøyt bra, og flere av låtene på den utvidete samlingen hever det opprinnelige produktet ytterligere. Det er visse låter som har gått inn i musikkhistorien som relativt anerkjente; den ene er «River Song», som er den klassiske låta fra skiva, og den andre er låta «You And I», som storebror Brian Wilson mener er noe av det vakreste han har hørt.

Det er, som tidligere nevnt, flere musikalske varianter på «Pacific Ocean Blue». Låta «Friday Night» kunne vært en bluesa Pink Floyd-låt i «Welcome To The Machine»-stil, og om du synes at du hører elementer av Peter Gabriels «Sledgehammer» i ordspillslåta «Pacific Ocean Blues», er det sannsynligvis ikke helt riktig, men musikalske assosiasjoner i den retningen, må være lov å tenke. Men så var det dette med det komplette verket inkludert «Bambu», og her bør vi gå igjennom noen av låtene fra The Caribou Sessions. Bortsett fra den honky/boogie-aktige pubrock-saken «Under The Moonlight», er det mye som fortjener oppmerksomhet her. Den finfine «It’s Not Too Late» ble skrevet av Dennis Wilsons gode venn Carli Muñoz, og formidles sårt og fint av Wilson selv.

Mannen som ble betraktet som en fyr med manglende sperrer, overrasket flere ved selv å skape en rekke låter om kjærlighet. Både «Love Remember Me», «I Love You», «All Alone» og «Love Surrounds Me» er fortreffelige låter der Denny eksplisitt uttrykker kjærligheten. På den sistnevnte låta var for øvrig hans kommende kjæreste, Christine McVie fra ikke helt ukjente Fleetwood Mac, med på vokal. Når dette er sagt, laget Wilson i motsatt fall også en låt med tittelen «He’s A Bum». Beretningen sier at var det hans selvironiske måte å håndtere en slengbemerkning fra en dame som syntes han var en boms, og som ga tydelig uttrykk for dette. Låta i seg selv er sånn passe bomsete, og ifølge enkelte kilder kvalitetsmessig også det dårligste lydsporet på demoen.

Uten å ha noe grunnlag for kommende tankerekke, så har jeg en følelse av at dagens etternavnbror Jonathan Wilson på generelt grunnlag er blitt ganske inspirert av den gamle strandguttens lydbilder. Det samme kan man spesifikt si om «Are You Real» og «Album Tag Song», og der synes for øvrig de Pink Floyd-ske innslagene å være tilbake. Hvorvidt dette var bevisst er usikkert, men mine referanser går tilbake til 1973-1975, så sånn sett var både «Dark Side Of The Moon» og «Wish You Were Here» ute på markedet minst tre til fem år før Bambu-innspillingen startet i 1978.  Og om den deilige instrumentalen «Common» med Phil Collins-aktig tromming hadde blitt gitt ut i dag, kunne den vært med på hvilket som helst American Football-album.

«Cocktails» er nok en pianobasert liten hymne. Det er åpenbart også nydelige, nesten filmmusikk-aktige «Piano Variations On Thoughts Of You». Begge låtene berører naturligvis det evigvarende temaet kjærleik. Avslutningsvis serveres vi «Holy Man» for andre gang, men nå med vokal. Og dette er en interessant vri, for her er det faktisk ikke Dennis Wilsons stemme vi hører. Over tretti år etter Dennis Wilsons eneste albumutgivelse var det daværende Foo Fighters-trommis, Taylor Hawkins, som la sin vokal på den tidligere uferdige og vokalløse melodien. Akkompagnert av blant annet Queen-legendene Brian May og Roger Taylor, fullførte Hawkins «Holy Man» i 2009. Det merkverdige er at denne ikke kom ut på strømmetjenester, eller i annet utvidet format av «Pacific Ocean Blue» før i 2019.

Totalpakka fra «Pacific Ocean Blue» og «Bambu» er vitnesbyrd på at fyren som levde, men ikke alltid lærte å håndtere livets utfordringer, i hvert fall har gitt verden en strålende samling av melodiøs, amerikansk rock som stadig byr på nye oppdagelser. Dennis Wilson gjorde sin greie, og dette står så støtt at han ikke trenger drahjelp fra The Beach Boys for å ivareta sitt musikalske ettermæle. For det skal han ha, Denny-boy; han var litt av en karakter, og arven han har etterlatt seg, er som han selv sier i «Moonshine»: «like the end of a beautiful play»!