Rishloo – «Living As Ghosts With Buildings As Teeth»
(2014)
Et 11-album for min del, og forhåpentligvis liker
flere denne kraftfulle skiva.
Rishloo er det alternative Seattle-bandet som bød på en høyst uvanlig tittel på sitt album i 2014. Så er da også musikken rimelig artsy og annerledes i form og uttrykk enn mye annet. Ved å finansiere utgivelsen via Kickstarter Crowdfunding og egne midler, var det med andre ord ingen begrensninger på artige albumtittelpåfunn. Ikke at selve bandnavnet er av standardformat heller, men innen sjangeren progressiv rock finnes det, som vi vet, relativt mye spillerom. Noen artister klarer å lage en særegen stemning i sin musikk uansett sjanger; som Grant Lee Phillips, Jeff Buckley, Ane Bruun, eller Iron Maiden, for den saks skyld. Og Rishloo traff spikeren på hodet med dette albumet, for det er en helt spesiell nerve gjennom alle disse melodiske låtene. Mye på grunn av vokalen til Andrew Mailloux, som fyller de fleste tomrom med nydelig beherskelse, men også på grunn av lydbildet som både er nedstrippet og ambient på samme tid. Bandet var egentlig oppløst, men kom sammen igjen for å realisere ideene til nettopp dette albumet. Selv om lydbildet kan oppleves både massivt, dramatisk og til tider også nesten symfonisk; noe som ofte krever ekstra innsats av mottaker, gir første gjennomlytting her tilstrekkelig med gode vibber til å skjønne den umiddelbare kvaliteten, med høydepunkter som «Dead Rope Machine», «Dark Charade» og «Just A Ride». Albumet har mest futt i første del, og har mer fokus på atmosfærisk stemning i andre del. Og som med andre album hørt under ett, så gir en slik todeling ofte mening. En form for ubalansert balanse. For min del er «Living As Ghosts With Buildings As Teeth» utvilsomt et 11-album, og det kan jo hende flere av dere også blir glad i denne noe skjulte skatten.
