The Stone Roses – «The Stone Roses»
(1989)
Udiskutabel klassiker på den engelske alternativ-scenen.
Våren 1989 kom det første av de to eneste albumene Manchester-bandet lagde, og for en debut! Det finnes ikke ett svakt spor på plata som muligens definerer starten på Madchester-bølgen fra slutten 80-tallet, og som nærmest banet vei for en rekke tilsvarende indieband inn på 90-tallets musikkscene i Storbritannia. Ian Brown har aldri vært ansett som en solid vokalist, men han har en frontfiguraura som gjør The Stone Roses til noe særegent. Sammen med gitarist John Squire krediteres Brown alle låtene på albumet, og med Mani på bass og trommeslager Reni med bøttehatten, kickstartes skiva med «I Wanna Be Adored». Hvor mye gjengen skal beundres, er opp til fansen å bedømme, men albumets innhold er, som tidligere understreket, fabelaktige saker. Her er det bare å nyte støvete indierock fra første til siste spor. Hva som faktisk defineres som sistespor, avhang, i sin samtid, av fysisk format og utgivelsesland. På UK-utgaven er «I Am The Resurrection» avslutningslåta, mens den rytmisk heftige «Fools Gold», som var frittstående single i UK, er avslutningen på enkelte US-formater. «Fools Gold» er, uansett utgivelsesland, assosiert med dette eponyme albumet. Om man trenger framtredende bass og trommer som sløy pulsmåler, er maxisingle-versjonen på nesten ti minutter en fet danselåt for flere enn ravende svevefjes. Moderne tider gir deg digital frihet til å finne ut av resten uten format- og utgivelsesplunder, så da er det egentlig bare å sette i gang.
