Kalenderluke 4

Timing is everything heter det seg, og i 1992 var verden klar for noe nytt. Med låter som «Killing In The Name» og «Bombtrack», solgte Los Angeles-bandets debutalbum til tre ganger platinum i USA, så det var ikke bare jeg som ble blåst av banen av Rage Against The Machine for tretti år siden. Band som Anthrax og Faith No More hadde riktignok leflet med stilarten rap metal tidligere, men da med mest fokus på «metal»-biten. Essensen av dette selvtitulerte albumet er låter med solid kredibilitet. Bandets kritiske røst mot storsamfunnet var tydelig, og albumcoveret visualiserer en drøy hendelse fra i Saigon i 1963. Bildet viser den amerikanske journalisten Malcolm Brownes fotografi av den vietnamesiske buddhistmunken Thích Quảng Đức, som setter fyr på seg selv i protest mot Vietnams daværende regjerings undertrykking av buddhismen. Denne voldsomme illustrasjonen av politisk motstand kan selvsagt ikke sammenliknes med rockens aggressive uttrykk, men det politiske engasjementet og frustrasjonstirader har alltid vært drivkraft for endringer. Og det er enkelt å høre at vokalist Zack de la Rocha er genuint forbanna på politikere og verdensbildet i 1992. Det er også lett å høre at Tom Morello egentlig skulle ønske han var en beatboxer istedenfor gitarist, med sine eksperimentelle lyder og rytmegenialitet. For å sitere en strofe fra den relativt kjente lyrikeren EMINEMs låt «Without Me»: «…twenty million other white rappers emerge…», og sånn ble det også i kjølvannet av RATM-albumet. Rap og gitar/tungrock ble plutselig en het potet hos alle de store plateselskapene. Ikke mange band har lyktes ordentlig, men Rage Against The Machine står tilbake som et av veldig få band som mestret øvelsen, men så hadde jo heller ikke de andre bandene gitaristen Tom Morello i sine rekker. Rage Against The Machine gjør nettopp det navnet tilsier. De tar knallharde oppgjør mot eliten, og da låta «Wake up» avsluttet filmen «The Matrix», sju år etter at RATM-albumet kom ut, tror jeg ikke mange unngikk gåsehud på samtlige rader i kinosalene verden over. Albumet er heftig og helstøpt, helt uten sampling og synth. Så da er fullt volumnivå selvsagt uunngåelig.