Queensrÿche – «Digital Noise Alliance»
(Century Media)
Queensrÿche har famlet lenge, men prøver seg igjen på storhet i sjangeren melodisk heavy metal.
Rockerne fra Seattle, Washington trenger kanskje en kjapp intro. I 1988 klarte de kunststykket å forene to motstridene musikkleire. Både bleke tungrockere og glamrockere med hårsprayproblemer likte nemlig albumet «Operation Mindcrime». En temaskive som står seg godt den dag i dag, og som er bandets definitive «Dark Side Of The Moon». De fulgte opp med albumet «Empire» som inneholdt den knallbra singelen «Silent Lucidity»; en låt du sannsynligvis har hørt. Hvis ikke, er det på tide.
Siden den gang har det vært en rekke utskiftninger i bandet; blant annet den toneangivende frontmannen og vokalisten Geoff Tate. Queensrÿche gjorde det samme som Alice In Chains da Layne Staley døde; de fikk inn en ny vokalist som hørtes tilnærmet lik ut den forrige. Dette var likevel ikke en enkel øvelse da begge nevnte vokalister hadde særpreget stemmebruk. Queensrÿches nåværende vokalist, Todd La Torre, er på mange måter likevel skummelt lik Tate. Mye vann har rent under broen siden debutalbumet «The Warning» i 1984. Sånn cirka 15 andre studioalbum samt en rekke live og samlealbum, men det får vi snakke om en annen gang.
Vi spoler derfor fort frem (FF>>) til 2022, og utgivelsen «Digital Noise Alliance». On nå går jeg rett på sak; Queensrÿche høres bedre ut enn på lenge! Og jeg mener virkelig lenge. Lydbildet har de samme vibbene som i gamledager, altså det som ga dem identitet den gang. Dette er noe mange andre band fra samme æra også praktiserer i disse tider. Skid Row og Helloween, for å nevne et par eksempler.
Queensrÿche sin identitet handler mye om tostemte gitarpartier og sterke vokallinjer, gjerne tostemte de også. I tillegg har de det konseptuelle innholdet på plass, som vanlig. De som vet, de vet. Dette albumet begynner OK friskt med «In Extremis». Låta fester seg ikke sånn veldig med en gang, men etter noen lyttinger så kommer den ut av det med æren i behold. Vi får «Lost In Sorrow» etter hvert, og denne kunne kanskje lurt seg inn på deres nest beste album fra tidligere, «Empire». Denne låta er melodisk, riffpreget og gjenkjennelig. Og herfra kommer det gode låter på rekke og rad.
«Behind The Walls» er et av de bedre sporene på albumet. Det høres fort, etter en liten synth-intro. Gitararbeidet er klassisk og eggende med finurligheter som løfter relativt enkle riff til noe mer. På den måten blir det mer fylde og spennende nyanser å lytte til. Det samme kan sies om «Nocturnal Light». Bassen har fått litt mer plass, i tillegg til gøyal gitarspilling. «Tormentum» er virkelig bra, med flere elementer fra de tidligste albumene, bare i en 2022-innpakning. Det er akkurat passe med variasjoner både i tempo og temaer underveis, at drøye sju minutter ikke virker lenge i det hele tatt. Låtene «Lost In Sorrow», «Sicdeth» og «Realms» kan også nevnes med positive fortegn. Som alle rockere der ute, har også Queensrÿche et forhold til Billy Idols «Rebel Yell»-låt. De prøver seg på en coverversjon, som på mystisk vis fremstår som mer pusete enn originalen. Dette viser bare at Billy Idol og Steve Stevens var/er en mer rocka duo enn man kanskje husker dem som.
Det er ikke alle låtene som vekker vill interesse på «Digital Noise Alliance» ved første gjennomlytting. Tolv låter kunne med fordel vært kuttet ned til åtte, men de overflødige kan enkelt unngås når det lyttes digitalt. Kjennere av bandet vil finne mange lyspunkter og knagger å henge dem på hvis man lar låtene gå noen runder. De beste låtene er virkelig gode, og vil nok kunne trekke til seg nye fans. Såpass mange oppturer er det her, at jeg velger å friskmelde bandet. Melodisk heavy metal er definitivt tilbake i manesjen, så volumet vris deretter.
