Pale Blue Eyes – «Souvenirs»
(Full Time Hobby)
Et relativt nytt band har satt seg som mål å lage musikk de selv vil elske å spille på konsert. Foreløpig gjør de seg i alle fall ganske godt på skive.
Aubrey Simpson og ekteparet Lucy og Matt Board utgjør Devon-trioen Pale Blue Eyes. De har nærmest kommet fra intet, og har gjennom målrettet arbeid, i egenbygd studio, klart å skape et rimelig interessant debutalbum for musikkentusiaster som får stjerner i øynene når synth, post-punk og shoegaze fyller rommet.
Åpningslåta «Globe» med Matt Board på vokal, starter som Slowdive og ender opp som post-punk-synth. Den gir en klar indikasjon om hvordan denne skiva er skrudd sammen. For albumet «Souvenirs» består av ti forseggjorte spor hvor referanser til både tidlig The Cure og New Order, samt Slowdive og Beach House melder seg umiddelbart. Og det er kanskje ikke så rart at alternativ-vibbene dukker opp her, for inspirasjonskildene skal visst være alt fra Cocteau Twins som barndomsminner via kollektiv entusiasme for My Bloody Valentine til lydstudier av den islandske indie-gjengen Sigur Rós. På toppen av det hele, svinger synthen fra kjølig 80-talls bakgrunnsteppe til noe varmere 90-tallsdriv; noe som både «TV Flicker» og rytmisk flytende «Little Gem» fortsetter å underbygge.
På kule «Dr Pong» er Simpsons tydelige basslinjer og fru Boards trommer drivkraften, mens nevnte synth-teppe legger seg kledelig i bakgrunnen og drar oss omtrent 40 år tilbake i beste Ultravox-stil. Låtas tittel refererer gøyalt nok til en nattåpen bordtennisbar i Berlin. Når «Honeybear» starter kjenner jeg med glede at store deler av den gamle 4AD-katalogen stemningsmessig synes å trenge seg behagelig på. Dette til tross for at disse yngre musikalske kreftene ikke har noe med det labelet å gjøre. «Star Vehicle» har en gjennomgående groove som er så lik Slowdives «Star Roving», at her går det nesten ikke an å frikjenne Pale Blue Eyes fra å rappe litt gull. Dette fungerer selvsagt bra nok når de legger inn egenkomponert synth, men nærmere skjæretilstander skal du lete en stund etter; spesielt når begge låtene også begynner med ‘star’.
«Champagne» fortsetter påfallende i nesten samme spor, noe som gjør at man spør seg selv om bandet faktisk bryr seg nevneverdig om låtene deres er framtredende, eller om bandet er like happy med å fungere som et verktøy for kreativ bakgrunnslyd på spennende utesteder, eller i mystiske filmsekvenser. Svaret er ikke gitt, men når «Sing It Like We Used To» og «Under The Northern Sky» følger deretter, merkes i hvert fall at begge disse låtene har mer energisk framdrift. Så da kan det tyde på at ønsket snarere er å synes enn å skjules i post-punk-skyggene. Det siste er ikke feil, men da vil muligens veien til den ettertraktete livescenen bli lengre. Nydelige «Chelsea» avslutter albumet med lange instrumentalpartier og fin svevende vokal.
Om noen tenker på Lou Reeds forelskeslåt «Pale Blue Eyes» i Velvet Underground-drakt, er de nok ikke alene om det, men bandet Pale Blue Eyes’ debutalbum er noe ganske annet. «Souvenirs» er myk post-punk, sånn passe marinert i disig shoegaze. Pale Blue Eyes’ kontinuerlige søken etter drømmelandskapet er påfallende likt gamle oppskrifter, og midt oppi det hele, har omtrent alle låtene en slags syntha «kald-krig»-kjølighet. Det passer egentlig ganske bra når dette engelske bandet berører temaer som nære tap og sorg. På den annen side bruker de musikken i positiv forstand for å kunne håndtere de ulike utfordringene livet byr på, og, ikke minst; de deler dem med publikum. Og mer deling blir det garantert når konsertene bookes fortløpende, for lyden av Pale Blue Eyes funker sannsynligvis enda bedre live. Det gjenstår å oppleve.
