Phoenix – «Alpha Zulu»
(Glassnote)
Phoenix’ sjuende skive er nok ikke deres aller heteste, men ut av den fortsatt tempererte asken former de som vanlig ganske trivelig indiepop.
Det franske firkløveret Phoenix har laget en anstendig mengde sympatiske låter siden debutalbumet i 2000. I stor grad har disse vært av relativt høflig karakter, men noen ganger har Versailles-gjengen klinket til med noen ordentlig kongesanger også. Med låter som «Too Young», «Lisztomania» og The Kooks/The Strokes-aktige «Consolation Prizes» på samvittigheten, har de skapt ulike stemningsbilder. Og dette indiebandet har fortsatt litt av hvert å by på med nylig utgitte «Alpha Zulu».
Tittelsporet på dette albumet starter friskt når synth og tropical-trommer drar melodiøst i gang, ispedd en forsøksvis catchy «woo ha» som jevnlig tar sats på nesten samme måte som det spanske bandet Barrabás’ låt fra 1971, «Wild Safari». Dette er feelgood fra første tone. På «Tonight» har Phoenix hjelp av Vampire Weekends frontfigur Ezra Koenig. Det er nesten litt rart å vurdere denne låta som indie-disco, i den grad den sjangeren i det hele tatt eksisterer. Jeg definerte nok ikke låta «If I Ever Feel Better» akkurat slik da den kom på «United»-albumet ved millenniumskiftet, selv om det er noen paralleller her. Uansett spenstig nok. «The Only One» følger deretter som nok en lett syntha popsmyger med laserlyd i skyggene.
Når «After Midnight» kommer svinsende ut av høyttalerne, er det med ganske høy 80-tallsfaktor. Om det er Pointer Sisters’ «I’m So Excited» eller Narada Michael Waldens «Gimme Gimme Gimme» som ligger til grunn for denne låta, er det bare fantasien som setter grenser for. Dette er så snilt formidlet av vokalist Thomas Mars, at «Footloose» med Kenny Loggins er en rockelåt til sammenlikning. Like fullt har også denne låta dansefebertrang i rytmene sine.
«Winter Solstice» er mer i tråd med slik jeg lærte Phoenix å kjenne fra albumet «Alphabetical», om enn noe mer svevende. Dette er bra. Bare så synd at det ikke varer så lenge. For når «Season 2» romler rundt med påtatt oppstemthet i lyd, og påtatt nedstemthet i tekst, blir det surrete. Altså, det funker helt greit i et slags 80-tallsbilde, men låter med snev av «giddy-up» framkaller til tider allergiske reaksjoner. Denne får meg i hvert fall til å klø litt ekstra. «Artefact» fortsetter litt på samme måten, men redder seg inn med noen finfine popvendinger som Phoenix har utviklet som sitt varemerke. Låta glir tilfredsstillende inn i øregangene. Til og med den noe overdrevne retro-synthen passerer takket være en dose popsmartness.
På «All Eyes On Me» stopper det dog plutselig opp. Det er mulig at jeg tolker fullstendig feil siden mitt franske vokabular normalt begrenser seg til historiske hendelser, fotballag, matretter og geografi, men denne låta oppleves som et tja, men, nei, men, nei takk. Og når «My Elixir» og «Identical» forsøker å få fokuset tilbake til inntrykket som albumet ga innledningsvis, kjennes det mer som en gemyttlig gest enn å faktisk lose skiva trygt i land.
Innspillingen av «Alpha Zulu»-albumet begynte i en av fløyene til Louvre-museet, The Musée des Arts décoratifs, allerede i 2020, og majoriteten av låtene skal ha blitt til på rundt ti dager. Så kom denne, snart unevnelige, globale saken, og da ble det noen avstandsproduksjoner mellom Thomas Mars, med bopel i New York, og resten av bandet som fortsatt var i Paris. Ferdigstillingen tok altså likevel sin tid. Endelig resultat ble ti nye spor, og med unntak av noen unødvendige feilskjær, er nok dette noe av det bedre Phoenix har skapt siden deres Grammy-vinnende «Wolfgang Amadeus Phoenix» fra 2009.
Selv om «Alpha Zulu» virker uanstrengt sammensnekret, synes ikke utformingen tilfeldig denne gangen heller. Musikken er fortsatt mild og sånn passe dansbar. Derfor er det vrient å anta hva «Alpha Zulu» vil bli ansett som i framtiden. På den ene siden er det pent nok, men på den andre siden står skiva i fare for å bli glemt relativt fort. Konklusjonen er at dette albumet dessverre raskt kan drukne i mengden av mange andre gode og mer solide utgivelser, men når man faktisk leter fram skiva og gir den en runde, vil følelsen forhåpentligvis være at Phoenix fremdeles er ganske behagelig å lytte til.
