King Buffalo – «Regenerator»
(Stickman Records)
I vår tid omgis vi av støy i enhver sammenheng. Er det ikke fly eller biler, så er det i det minste summing fra et kjøleskap, eller en fryser. Og skulle strømmen gå, vil tinnitus garantert holde oss med selskap.
I en sånn verden trenger man lyder å slappe av til. Men for folk som er disponert for tunge gitarriff og annen musikk med mening, holder det ikke med «Best Of Bølgeskvulp» eller «The Sound Of Whales» for å legge hjernen i bløt. De trenger konkret og rettlinjet musikk. Den må ikke være altfor engasjerende, men helst bare flyte i bakgrunnen og overdøve nevnte kjøleskap.
Bandet King Buffalo fyller ovennevnte krav ganske bra, og de har akkurat kommet ut med albumet «Regenerator». Vi snakker altså om gitarlyder med mye klang, basslyd uten for store ambisjoner. Litt svøpende synth og tromming utfyller det førstnevnte. King Buffalo er en New York-basert trio som startet opp i 2013, og de kom ut med «Orion» som første album i 2016. I motsetning til veldig mange andre band, er dette er en produktiv gjeng. For «Regenerator» er King Buffalos sjette utgivelse på relativt kort tid. Ikke dårlig det. Post covid er det riktignok en del band med ekstrem skrivekløe, uten at det nødvendigvis fører noe godt med seg.
«Regenerator» byr derimot på et lydbilde og en flyt som passer godt, sånn senhøstes, når man egentlig bare trenger å lade opp før det tar av med julebord, julekalendere og julegaveinnkjøp. Selveste tittelsporet åpner ballet, og starten er akkurat passe pulsnedsettende. I løpet av sine drøye ni minutter er det flere fine ting som fanger min interesse litt ekstra. Deretter blir det kanskje i overkant sjarmerende med låta «Mercury», som har enda flere lyder å forholde seg til. Gudskjelov kommer vokalist/gitarist Sean McVay inn med sin beroligende stemme, og da faller bitene på plass. I den forstand at det blir lyder å slappe av til. «Hours» begynner på samme forstemmende vis; innbydende. Heldigvis kommer en viss monotoni på banen, så man får slappet av som man skal.
«Interlude» fortsetter monotonien, og minner ikke så rent lite om ting vi hørte på Monica Heldal sitt «Ravensdale»-album fra 2021. «Mammoth» har en «Black Velvet»-lignende bassing fra Dan Reynolds, og det lukter av suggesjonslignende tilstander. Særlig når eggende og fascinerende gitarspilling fra McVay utfyller bassriffet etter hvert. «Avalon» er mer pop-preget og flytende, helt til det kommer et dansbart refreng. På drøye seks minutter repeteres dette refrenget såpass ofte, at man tenker at denne låta bør inn på en eller annen Spotify-liste. «Firmanent» får pulsen ned, og beina legges på puffen igjen, i hvert fall for en stund. Også på denne låta stiller King Buffalo med interessante variasjoner underveis.
For å oppsummere «Regenerator»; det er mye potensiale for psykedelisk sløving på denne skiva. Samtidig er det veldig fine partier i mange av låtene som gjør at man våkner fra dvalen og sågar blir nødt til å trampe takt. I det minste vifte litt med stortærne. Med ambivalensens velsignelse, kan man jo ikke dømme dem for hardt heller; for er det bra, så er det bra. Legg beina høyt og skru opp volumet, for dette er tidløs musikk jeg våger å anbefale.
