Speilvendt virkelighet

Denne amerikanske singer/songwriteren som startet sin karriere under «bandnavnet» Smog, har fartstid siden 1990. I 15 år og med et tosifret antall utgivelser med Smog hadde Bill Callahan kontroll på sitt lo-fi-prosjekt med ambulerende medlemmer. Etter dette startet en ny æra hvor hans eget navn figurerte på albumcoveret uten Smog. Musikken er fortsatt en form for lo-fi, og som frendene i Lambchop; og da spesielt Kurt Wagner, innbefatter Callahans univers også folkrock og alternativ country. Både musikken og stemmen til Bill Callahan minner om Wagners, så sånn sett kunne de vært mer enn brødre i ånden. Av alle bassklingende stemmer det er mulig å sammenlikne med, kan beskrivelsen være en blanding av Colter Wall, Johnny Cash, Richard Hawley og Kurt Wagner. Det er i hvert fall dypt nok.

Produktiviteten er det ingenting å si noe på. Og ser man bort fra forrige skive «Blind Date Party» som var et coveralbum-prosjekt med en annen gammel kjenning, Bonnie «Prince» Billy, er «YTI⅃AƎЯ» Callahans åttende studiosolo siden 2007. Etter å ha skuffet ut omtrent tjue utgivelser totalt, har ikke fyren ligget særlig på latsiden. Normalt sett skulle man tro at med en slik produksjonstakt, burde det være en del fyllmasse mellom gullkornene. For det er helt vanlig. Selv Bob Dylan har noe som kun fanatikerne elsker, men faktum er at Bill Callahan som oftest klarer å skape kvalitet der andre kaver. Ikke at alt låter nytt og innovativt hver gang, men det er noe med disse bassrøstenes evne til å formidle. Og når tekstene er skapt av folk som har levd litt, hjelper det ganske bra.

Albumets tolv låter starter med «First Bird», som for meg minner vagt om Emerson Lake & Palmers intro på «In The Beginning», for deretter å gli inn i alternativ country. Dype toner til tross; både denne låta og «Natural Information» er som lystige å regne. I alle fall sammenliknet med tradlåta «Bowevil». Den er spilt som om 16 Horsepower var på tokt. Og mer tokt skal det bli.

Jag og mas er muligens ikke det første man tenker når «Naked Souls» starter som en lavmælt pianoballade. Men det er før Callahan gradvis endrer tempoet midt i låta og maner fram tiltakende galskap med skarptrommer, meksikanske jazzblåsere og den gjentakende setningen «Gotta destroy these naked souls» hele veien ut. Selv om pianoet klarer å dempe noe av energien, avsluttes denne låta på en rimelig hektisk bølge. Da er det godt å få et avbrekk med «Coyotes». Med «Harvest Moon»-aktig gitarspill og lett Nick Drake-piano identifiserer den etter hvert så voksne familiemannen flokkmentaliteten, og bekrefter et harmonisk ståsted i livet. Dette er en absolutt strålende låt.

I cirka en time er elektrisk og akustisk gitarspilling, samt bass i både stemme og strenger gjennomgående effekter sammen med noen messingblåsere. Innimellom høres også tangenter som Hammondorgel, piano og litt skrudd synth. Fra å starte karrieren med sløy lyd, virker nåtidens modne utgave av Bill Callahan mer fokusert på renere produksjon, men likevel å opprettholde de småkaotiske elementene. «Planets» går eksempelvis til dels ut av bane med jazztråder hengende som et slør før det hele fader ut i et sort hull.

Albumets tekster kan anses som et resultat av Bill Callahans funderinger om egen rolle her i verden. Å tolke andres tekster for tredjepart er i utgangspunktet en umulig oppgave, men om du har tid og ønske om å lytte litt til grunnleggende verdier om fellesskap og omsorg, er det bare å dykke ned i tekstene på «YTI⅃AƎЯ». Det skal dog nevnes at fyren i «Last One At The Party» omtales som en irriterende type. Mellommenneskelige relasjoner har med andre ord også sine begrensinger, så uansett hvor spirituell og raus Callahan her kan framstå, er det det vesentlig å forstå at virkeligheten ofte tvinger fram flere nyanser i et menneskesinn. Det er bare slik det er, men den koden har du sikkert allerede knekt ved å lese albumtittelen baklengs.