Brutus – «Unison Life»
(Sargent House)
Brutus fra Belgia tar en ny runde med romklang for å glede oss litt ekstra.
Det er ingen tvil om at denne alternative trioen er et gøyalt band, for vokalist og trommis Stefanie Mannaerts multitasker glimrende på «Unison Life». Bassist Peter Mulders følger ikke bare melodilinjene, men lager tilstrekkelig med egne finurligheter til å gjøre musikken interessant å lytte til. Gitarist Stijn Vanhoegaerden bader i reverb/romklang, og virker ikke å gå tom for utfyllende klimpring. Ikke er dette flamske bandet noen nybegynnere heller; de har blant annet spilt på Hellfest, samt varmet opp for både Foo Fighters og Cult Of Luna.
Deres tredje album kan, ved første gjennomlytting, høres forkledd i et ambient lydbilde, og krever derfor litt ekstra av lytteren for å trenge igjennom. Man får følelsen av å stå tettpakket foran scenen, som på for eksempel Hellfest. Og kommer man først igjennom dette litt vage ambient-sløret, er det mye moro som skjer. For «Unison Life» er en sjangerfest. I den forstand at mange sjangre mikses sammen. Eksempelvis er det folkrock-toner i miks med punk og post-hardcore. Det funker egentlig veldig bra; muligens fordi samtlige involverte har mye å by på. Det er få, om noen, partier der bandets musikere har hvilepuls.
«Miles Away» åpner ballet på alternativt vis, og minner om noe fra 90-tallet. Låta kan anses som en tominutters intro til det som skal komme. «Brave» begynner med galopperende trommer og litt ren gitarlyd, før den stuper ut i et blandet landskap av nevnte sjangermikser på sømløst vis. Stefanie Mannaerts drar også på med noen vakre vokalprestasjoner, som om hun stod på en fjelltopp og sang ut til sitt keltiske folk nede i dalen. Du skjønner hva jeg mener når du hører det.
«Victoria» er en indie-inspirert låt som tidvis kan minne om Radiohead i gamledager, eller liknende band fra samme periode, for den saks skyld. Låta viser mangfoldet i Brutus sin musikk, og gjør lytteopplevelsen fascinerende. «What Have We Done» er drømmende og svevende, med en dystopisk nerve. Tempoet er dratt litt ned, men samtidig er det nok fart i sakene til å bli engasjert.
«Dust» starter i Tarantino-modus, men går fort over i en indiepunk-lignende retning, hvor budskapet bunner i frustrasjon og irritasjon. «Liar» er en basstung og rocka låt. Det svinger i flere retninger også her, blant annet innom metal sjangeren mot slutten. Spennende saker. «Chainlife» seiler på samme vis under flere flagg. Mannaerts får virkelig jobbet på slagverket, og enkelte gitarpartier er blytunge i dette landskapet. «Storm» har et syngende hovedriff som følges opp nydelig på vokalen. I refrenget er det på mange måter gitaren som er vokalen, men det ender fint opp i uavgjort og balanse. «Dreamlife» er kanskje den mest forutsigbare av låtene på albumet. Ikke negativt ment, men den vingler mindre mellom sjangre enn de andre låtene. Det hele avsluttes overbevisende med «Dessert Rain» på nesten sju minutter.
Brutus bør være et trivelig bekjentskap for mange, og «Unison Life» byr på interessante låter med variasjon og troverdighet. Enkelte låter kan bli i overkant smykket med repeterende romklangriff, og vokalarbeidet lider også litt når Stefanie Mannaerts trommer som heftigst. Men det kan tilgis, for har man sett dem live, skjønner man også hvilken prestasjon det er å spille trommer og synge samtidig. Totalpakken er finfin, og belønnes med greit volumnivå.
