The Cult – «Under The Midnight Sun»
(Black Hill Records)
Gammel kult i nye klær overrasker stort!
Du husker vel de sprelske låtene «She Sells Sanctuary» og «Rain» som The Cult leverte på albumet «Love» i 1985? Med dette som bakteppe, overrasker The Cult stort når deres 11. album «Under The Midnight Sun» nå er ute. Vokalist Ian Astbury og gitarist Billy Duffy er, etter førti år, de eneste gjenværende originalmedlemmene, og forrige album var helt tilbake i 2016. Den gang fortsatt i gjenkjennbar The Cult-drakt.
Albumtittelen på årets utgivelse er inspirert av en konsert de holdt i Finland på 80-tallet; i midnattssol, så klart. Det satte dype spor i gutta, men der stopper også alle referanser til gamledager. Ian Astbury synger fremdeles høyst gjenkjennelig; men denne gangen er det et mer melankolsk uttrykk.
Den crispy attituden til bandet er som blåst vekk, og selv ikke i refrengene kostes det på med kull. Det hele foregår i en uvanlig rolig og melodisk innpakning til dette bandet å være. Tekstene er riktignok fortsatt veldig kryptiske, så noe er altså som før.
Produsent Tom Dalgety har vært i studio med The Cult tidligere, og han har også band som Ghost og Pixies i produksjonsporteføljen. Derfor er det litt underlig at han ikke har klart å skru Duffys gitarlyd til bittelitt mindre distortion. Med bløt tromming i tillegg, høres flere av låtene en aning skranglete ut. Skjerpings Dalgety! Innslaget av strykere; det vil si lyden av strykere via et keyboard, er også en bidragsyter til at det framoverlente lydbildet vi kjenner fra The Cult er helt borte på denne utgivelsen.
Likevel er det ikke noe dårlig album Bradford-bandet har snekret sammen. Låtene er lette å like i seg selv. «Mirror», «Give Me Mercy», «Knife Through Butterfly Heart», «Impermanence» og tittelsporet, er alle glimrende låter. «Vendetta X» kunne like gjerne vært en Kent-låt, og de andre låtene kan tidvis også minne om både Suede og Simple Minds.
Når det aldrende bandet først er i utvikling, må vi bare være takknemlige for at de ikke har kludret det til. Med «Under The Midnight Sun» viser de modenhet, ja kanskje også et bevisst forhold til egne begrensninger. Å ha attitude som en tenåring, er jo mer troverdig på tenåringer enn menn i 60-åra.
Første gjennomlytting går mest til å erkjenne at The Cult har beveget seg videre innen musikken. Deretter får låtene mer egenart, og av åtte låter, er sju av dem meget bra. Hva fremtidige utgivelser vil by på vites ikke, men jeg skal i hvert fall kose meg med «Under The Midnight Sun» utover høsten.
