Hva har Vieux Farka Touré, Khruangbin, Turin Brakes og The Gabbard Brothers til felles? Egentlig ingenting. Dette er bare en salig blanding av absolutt hørbare utgivelser.
Vieux Farka Touré & Khruangbin – «Ali»
(Dead Oceans)
Ett av årets chilleste album er samarbeidet mellom den maliske gitaristen og vokalisten Vieux Farka Touré og den sløye Taxas-trioen Khruangbin. Albumet «Ali» er world music av ypperste klasse, hvor låtene i prinsippet er nevnte konstellasjons tolkninger av, Tourés far, Ali Farka Touré sine sanger. Ali Farka Touré er som legende å regne i Mali, og denne skiva er en sjelfull hyllest til ham. Og for en hyllest! Låtsammensetningen skal være bestemt av Alis barn, og de har truffet noe så vanvittig bra på utvalget. Ikke at jeg kjenner hele denne katalogen, men det som her presenteres, er smooth musikk innpakket i Khruangbins karakteristiske lydbilde av digg og småpsykedelisk surf-rock. Alt ved denne plata er knall om du liker spennende noter og henslengte rytmer. Albumet starter med herlig reggae-inspirerte «Savanne», og derfra tryller denne gjengen ut den ene fete tonen etter den andre. Her er det altså åtte deilige låter, og jeg ønsker derfor ikke å analysere dem opp og i mente. Dog kan jeg driste meg til å framheve et par låter. Foruten åpningssporet, holder jeg «Lobbo» og «Tongo Barra» som egne favoritter. Selv om albumet, angivelig, i hovedsak ble innspilt på en ukes tid i 2019, ble sluttproduktet endelig klart i 2021. Kanskje var det verdt å bruke pandemien for å pusse litt ekstra på albumet, for lyden av «Ali» er særdeles lun og raus. Og med Khruangbins bidrag får hele skiva et kunstnerisk uttrykk som er utsøkt å lytte til. Vieux Farka Touré er garantert stolt av både sin far og egne tolkninger. Det bør for øvrig de ti søsknene hans også være. For dette er tipptopp.
Turin Brakes – «Wide-Eyed Nowhere»
(Cooking Vinyl)
Den britiske duoen Turin Brakes med Gale Paridjanian og Olly Knights kom snikende inn på den trivelige delen av indie-scenen for rundt tjue år siden med «The Optimist LP». En hyggelig skive som bar bud om potensiale, men siden den gang har de, med få unntak, gått ganske så umerkelig under radaren. Dette til tross for at de i snitt har utgitt plater omtrent annethvert år. Det nye albumet «Wide-Eyed Nowhere» har absolutt et greit låtutvalg om du liker lett inspirasjon fra ’60, ‘80 og ‘00. Nå skal det sies at Knights og Paridjanian utfyller hverandre svært godt, og denne nye skiva leverer lavmælt og melodiøs pop som føles ganske frisk og intim på samme tid. Nok en gang lurer jeg litt på hvor mange som inspireres av Michael Kiwanuka for tiden, for «Up For Grabs» kunne fint vært med hans siste soloalbum, og småpene «World Like That» er som meislet ut for Brandon Flowers i The Killers. At assosiasjoner til David Gray og The Magic Numbers skulle melde seg, var ikke overraskende, men at tittelsporet skulle dra en slags fattigmannsvariant av «Wicked Game» ut av hatten, så jeg ikke komme. Det gjorde sikkert ikke Chris Isaak heller. «Wide-Eyed Nowhere» er en snill plate som gir deg ro i helgen. Selv om albumet ikke er spekket med hitsingler, skaper den elegante blandingen av elektroniske og akustiske virkemidler lettfattelige harmonier. Selv holder jeg en knapp på låta «Into the Sun». Spill gjerne hele denne plata fra søndag morgen, og la den snurre med jevne mellomrom utover dagen. Den fortjener det.
The Gabbard Brothers – «The Gabbard Brothers»
(Karma Chief Records)
Den amerikanske brødreduoen Andrew og Zachary Gabbard utgjør bandet The Gabbard Brothers. Med sitt selvtitulerte album har Ohio-gutta faretruende mye til felles med flere 60- og 70-tallshelter fra Laurel Canyon. Med gjenkjennelige vokalharmonier, hammondorgel og twang-gitarer røres det hele sammen til en ganske så velsmakende poprock-kompott. Vel, «faretruende» er her selvsagt ment i positiv forstand, for band som The Byrds, Crosby Stills Nash & Young, eller, i utvidet forstand, Buffalo Springfield, er sammenlikningsgrunnlag av brillefint kaliber. Hiver man også oppi en aldri så liten dæsj med The Black Keys, er vi på god vei til å finne inspirasjonen. Sjekk gjerne ut «Feel Better Love Better», som synes å være tatt rett ut av Dan Auerbachs diskografi. Nå er det kanskje ikke så rart at The Black Keys dukker opp som instinktiv referanse siden The Gabbard Brothers faktisk samarbeider med nettopp dem innimellom. Til tross for at hovedvekten på denne plata kan tilskrives americana-inspo fra ovennevnte ikoner, virker det noen ganger også som både The Beach Boys og The Beatles har snublet innom studioet. Og bare for å bli ferdige med det; denne skiva burde vært gitt ut for minst femti år siden. Men nå er vi i 2022, og det er alltid rom for god musikk. For man skal ikke kimse av hangen til å riste litt på skroget når den første låta «Hang On, Mama» sparker i gang en av årets mest bortgjemte skiver.