Paz på bass

Det er ikke så mye igjen av den urgamle Pixies-lyden selv om mannen som vekselvis skifter sitt alter egos stempel, Black Francis eller Frank Black, om man vil, fortsatt setter sitt gjenkjennelige vokalpreg på Boston-skøyernes lydbilde. Med klassikere som debuten «Surfer Rosa» i 1988 og oppfølgeren «Doolittle» året etter, markerte Pixies seg som spennende nykommer innen indie-noise-pop-punk-sjiktet. Altså ganske så nisjepreget og lenge siden.

Sammen med trommeslager David Lovering, gitarist Joey Santiago og kanskje spesielt bassist og co-pilot Kim Deal, la Frank Black grunnlaget for Pixies’ uavhengige rockeunivers med låter som «Gigantic», «Where Is My Mind?», «Monkey Gone to Heaven» og «Here Comes Your Man». Denne bandkonstellasjonen dunket ut én EP og fire kjappe album fra 1987 til 1991 før de la ut på turné med U2 i 1992. Etter dette gikk bandmedlemmene i ulike retninger. Kim Deal ble The Breeders-sjef og resten gikk i gang med egne prosjekter, eller tok rett og slett en timeout. I 1993 annonserte Frank Black at det var natta for bandet.

90-tallet var parkert for Pixies (del 1). Men etter en natt, kommer det gjerne en morgen, og på 2000-tallet våknet Pixies gradvis til liv igjen (del 2), men nå uten Kim Deal. Pixies var offisielt en trio på 2014-skiva «Indie Cindy» hvor en «ekstern» bidragsyter, som etter hvert skulle bli fast medlem, tettet hullet etter Deal. Det var ingen enkel oppgave å hoppe etter kulthelten Kim, men multistrengeinstrumentalist og dagens bassist, Paz Lenchantin, med fartstid fra blant annet Zwan og Silver Jews, gjorde sine saker såpass bra at hun har vært fast Pixies-medlem siden den gang.

Selv om kick ass-perioden til Pixies var effektivt unnagjort for omtrent tre tiår tilbake, har de sjelden gjort noe dårlig i ettertid, og bandets åttende studioalbum, «Doggerel» er intet unntak. Dette er jevnt over bra, men virkelig ikke punk eller noise. Skiva er rett og slett grei rock. Bassgangen er karakteristisk nok Pixies, og Frank Black Francis’ vokal er, som allerede nevnt, umiskjennelig selv om den musikalsk bitende og nesten rasende hektiske epoken for lengst er tilbakelagt.

Åpningen «Nomatterday» bærer bud om at noe er i gjære med litt spoken word og rockeriff hvor Paz Lenchantins hviske-smyge-vokal minner om Kim Deals måte å backe hovedvokalen. På «Your’e Such A Sadducee» og «Get Stimulated» gjør Paz igjen det som forventes av en Kim Deal-arvtaker selv om originalen alltid er vrien å toppe. Sistnevnte låt har også den lavmælte bassgangen. Akkurat slik den skal være.

Singlene «There’s A Moon On», «Vault Of Heaven» (med en artig, nesten Ozzy-esque vokal), «Dregs Of The Wine» er alle rockelåter skåret over en kjent lest med kult driv, framtredende riff ispedd en dose blues, sump og surf. Til tross for at det virker som Herr Frontfigur må jobbe litt ekstra med stemmen på partier som krever ekstra krutt, funker vokalen bra nok hele veien. Og hvem ville tenkt at en litt lettere John Fogerty-aktig variant skulle slå inn på et Pixies-album? Men, jaggu; sjekk ut «Pagan Man». En liten uventet låt med Creedence Clearwater Revival-takter og, til alt overmål, trivelig plystring.

Det er egentlig ganske mye som er stas her. «Haunted House» og «Who’s More Sorry Now» har elementer av 60-tall i seg, fine «The Lord Has Come Back Today» er en poplåt som våre egne Pogo Pops kunne snekret på bakrommet og «Thunder And Lightning» er nesten country-koselig med et aldri så lite nynnbart pop-refreng. Avslutningsvis har Pixies åpenbart bestemt seg for at det er på tide å få fram en anelse grovkornet bassvokal også. Derfor høres tittelsporet tidvis ut som om Tom Waits eller Leonard Cohen har tatt seg en tur innom, før Paz og Frank tvinner vokalene sine inn en slags 70-talls radiolåt som ebber ut med en lun gitarsolo.  

Albumtittelen er ganske betegnende for innholdet, for dette er litt som gatepoesi med corny historier fra fortiden og noen nye små og skrå betraktninger. Noen ganger er det uten stilistisk rytme og andre ganger går det i enkle rim. Gamle Pixies-fans som klamrer seg til fortiden, vil neppe ta av. På den annen side, er denne skiva såpass voksen, at om man var ung den gangen Pixies slo igjennom, er det mulig at modningsnivået er likt for både avsender og mottaker. For yngre oppdagelsesreisende, vil denne skiva være en tilfredsstillende innføring i «gammel rock». Like fullt må det innrømmes at det garantert finnes låter der ute som gjør sterkere inntrykk.

Pixies-myten om gøyal galskap vil alltid leve som en del av den alternative rockens historie. Så får vi heller erkjenne at en aldrende utgave er snillere og mer tradisjonell enn hva Pixies opprinnelig var. Og det er helt akseptabelt, det også.