Megadeth – «The Sick, The Dying…And The Dead!»
(Tradecraft/Universal)
Megadeth har gitt oss såpass mye bra, at en gjennomgang av deres siste album «The Sick, The Dying…And The Dead!» er på sin plass.
Megadeth har holdt på en mannsalder, og «Rust In Peace», «Countdown To Extinction» og «Youthanasia» holdes av mange som noen av de beste utgivelsene innen thrash metal-sjangeren. Historien er velkjent for flere generasjoner rockere der ute. Derfor skipper vi gamledager, og hopper til nåtid.
Frontmann Dave Mustaine hadde en tøff opptakt til denne utgivelsen. Han fikk kreft i strupen i 2019, og Covid-pandemien lammet hele bransjen omtrent samtidig. I 2021 fikk bandets habile bassist, David Ellefson, sparken, men underveis har Mustaine bedyret at alt har vært fint, og at det kommende albumet ville bli «…epic!». Med fasit i hånd, kan nok dette bestrides ganske greit. Ting er på ingen måte helt idyllisk i Megadeth-land.
OK, litt gamledager likevel, da…for etter nevnte klassiske album, ble det bare sorgen av noen utgivelser, helt til «Dystopia» kom ut i 2016. Albumet var et lyspunkt, og bar bud om en mulig ny gullalder for Megadeth. Seks år på å forbedre den trenden, burde kulminert i noe kvassere enn «The Sick, The Dying…And The Dead». Tittelsporet fra albumet er første låt ut. Den tar på ingen måte av, men virker som en grei start på denne etterlengtede 14-sporsutgivelsen. Til tross for et litt merkelig sidespor cirka midtveis, er det godt driv og forhåpninger om mer.
«Life In Hell» gir samme inntrykk på mange vis, men her er det mer hørbart at vokalen til Dave Mustaine har gått fra «dritforbanna» til «litt-indignert-eldre-mann-som-synger-ekstra-på-strofene». Dermed blir det hele litt tammere, og en hel del mindre troverdig. Og når han på død og liv skal synge litt ekstra på hver strofe, får han veldig dårlig tid i det vanlige Megadeth-tempoet.
På «Night Stalkers» fortsetter de vokale problemene, og vi får til alt overmål besøk av legenden ICE-T. Mannen vi kun har sett i diverse dårlige TV-serier fra USA de siste 20 årene. Men vi liker jo å huske ham fra Body Count; bandet han hadde suksess med på tidlig 90-tallet. Innslaget hans midtveis i «Night Stalkers» blir som en kuriositet å regne, for låta kommer raskt tilbake på sporet igjen. Riffene er av god gammel årgang, og holder interessen hos lytteren delvis oppe.
«Dogs Of Chernobyl» lukter det god musikkfortelling av helt fra første strofe. Dessverre mister den fokus og flyt med litt for mange retningsendringer underveis. Denne nye grunge-utgaven av Dave Mustaine passer heller ikke. Det blir for spakt. Honnør til bandet for øvrig, som knuser på med alle virkemidler de har i Megadeth-kisten. Mange av låtene fortsetter egentlig på samme vis; som et tamt og litt gammelt Megadeth.
Heldigvis kommer det også noen oppturer. Første single fra albumet, «We’ll Be Back» er et skikkelig fyrverkeri. Pakket med tempo, attitude og gromme riff. Ikke rart vi gledet oss sånn til denne utgivelsen. «Celebutante» har et grunnriff som like gjerne kunne vært skrevet i perioden til Mustaine i Metallica. Til tross for grunge-bidrag også i denne låta, er den en av de bedre på albumet. Jeg liker grunge, bare så det er sagt.
«Mission To Mars» er nok et ganske godt forsøk på episk historiefortelling. Vi er milevis unna sjangeren thrash metal, men det er en artig låt likevel. Her, som i «Dogs Of Chernobyl», sklir det ut i alt for mange ideer, men fremstår som noe av det bedre på albumet.
Symptomatisk avsluttes albumet med en ren rockelåt. En coverlåt fra 1979, til og med, av Sammy Hagar. Vokalisten som tok over for David Lee Roth i Van Halen, og styrte de rett ut i synth og kommersielle retninger. Sammy synger sammen med Mustaine på låta, men det hjelper ikke. For dette er like amerikansk og kommers som Lynyrd Skynyrd og Coca Cola.
«The Sick, The Dying…And The Dead» bærer preg av altfor mye tid fra idé til utgivelse. Det rotes og vingles, og vi er langt unna både sjanger og forventninger. Samtidig har vi en antakelse at kreftsykdommen til Dave Mustaine nok har tullet det til med både pusten og stemmen. Av alle disse fjorten, til dels unødvendige, låtene, er det ironisk nok bare «We’ll Be Back» jeg kommer til å spille igjen om noen år. Resten er i glemmeboka allerede. Og med disse krasse ordene fra en svoren Megadeth-fan, skrur jeg volumet til et ytterst moderat nivå.
