The Afghan Whigs – «How Do You Burn?»
(BMG)
Greg Dulli og John Curley blir åpenbart aldri for gamle, og selv om de flyter litt på status, kunne i prinsippet dette nye albumet like gjerne kommet ut under storhetstiden på 90-tallet som i dag.
Uten å dra hele historien, er det verdt å melde at The Afghan Whigs har holdt på i over 35 år, og i den første perioden kom solide album som bl.a. «Congregation», «Gentlemen» og «Black Love», men denne nye langspilleren med alternativ rock, «How Do You Burn?», er kun det niende studioalbumet i rekken. Med utgangspunkt i at sjefen sjøl, Greg Dulli er ganske så produktiv, kan man undres hvorfor Cincinatti-bandet ikke har gitt ut flere skiver i løpet av karrieren. Svaret er ganske enkelt: pause. En cirka ti års pause før bandet gjenopptok tråden i 2011.
«How Do You Burn?», som ble påbegynt i nettopp september for to år siden, er The Afghan Whigs’ første utgivelse på fem år. Skiva viser seg her å være en verdig oppfølger til de siste forgjengerne «Do The Beast» og «In Spades», og til sammen kan nok samtlige tre anses som definerende for bandets andre periode. Til tross for at bandsammensetningen har vært variabel, har grunnleggerne Dulli og Curley ivaretatt identiteten til The Afghan Whigs på en ypperlig måte med livsnytelse og en viss form for galskap.
Førstesingle og albumets åpningsspor «I’ll Make You See God», har tilløp til gammel gitarbasert tungrock som Deep Purple og Black Sabbath, men like fullt er det gjenkjennelig The Afghan Whigs for alle pengene. Deretter dras det et hakk ned i en lettere «The Getaway». Med «Catch A Colt» vises nok en gang identiteten, men igjen er låten annerledes bygget opp enn de foregående. Gitarer som surrer og rytmeseksjoner durer, gjør en nysgjerrig på om det blir en ny overraskelse for hvert spor, og jaggu!
«Concealer» er eksempelvis en nedtonet, akustisk låt, så spennet på denne skiva er ganske stort. Og at Greg Dullis avdøde kompis og Screaming Trees-vokalist Mark Lanegan skal ha kommet opp med albumtittelen gir nok skiva en dypere betydning enn muligens opprinnelig tenkt. Før Lanegan dessverre forlot planeten i februar i år, rakk han å bidra vokalmessig på «Take Me There» og «Jyja», og det høres egentlig ganske godt. For meg virker det som han har bidratt med mer inspirasjon enn kun vokal. Spesielt på sistnevnte låt, som i mine ører fint kunne vært den «toeggete tvillingen» til Mark Lanegans «Wedding Dress» fra hans 2004-skive, «Bubblegum».
De som har fulgt The Afghan Whigs en stund er nok innforstått med at Dullis, forkjærlighet for soul og blues er dypt forankret i sjelen, og at han fra tidlige år innimellom har inkorporert slike elementer i en reise av både post-punk, grunge og indierock. «Please, Baby, Please» og «In Flames» er i prinsippet slike låter. Om albumets tredje single «A Line Of Shots» hadde vært laget en gang rundt midten av nittitallet, hadde det ikke forundret meg om den ville fått plass på øyenstenen «Black Love», men vi skal ikke ytterligere tilbake til fortiden, så jeg er rimelig fornøyd med at låta fikk plass her i år. Eller hva skriver jeg egentlig her, ikke mer tilbake til fortiden? For noe fjas! Selvfølgelig må vi dvele litt til, for Scrawls Marcy Mays dukker atter en gang opp på den tristfine duetten «Domino and Jimmy»; cirka 30 år etter at hun var gjestevokalist på «My Curse» fra 90-tallsklassikeren «Gentlemen». Sånn, ferdig nå.
«How Do You Burn?» sparker ganske godt fra seg med tilbakevendende nittitallsmørke og passe suggererende lydbilder. Ispedd et knippe ulike sjangere og en dose syttitall, viser The Afghan Whigs at de fremdeles holder mål. Den etter hvert godt voksne Greg Dulli er tilsynelatende også fortsatt drevet av ideene om hedonisme og nihilisme. Modent eller ei; så lenge heit rock er fundamentet, funker disse ti låtene mer enn godt nok meg.
