Naxatras – «IV»
(Naxatras self released)
Vi skal til Hellas! Hvem skulle trodd at det, ut av intet, skulle dukke opp et gresk band som spiller musikk selv Genesis, Rush og Yes hadde bukket dypt til?
Krydret med Pink Floyd-ske gitarpartier og et ellers (antagelig) utypisk gresk lydbilde, har Naxatras klart å røre sammen en sjelsettende nerve på sitt siste album «IV». Skjønt, «ut av intet» er misvisende, for de har holdt på siden 2012, og dette er deres fjerde album. Forrige utgivelse «III» fra 2018 passet bedre til sjangeren de er plassert i; psykedelisk rock. Men med Pantelis Kargas, bandets nye mann på keyboard/synth, så har det skjedd merkbare ting. På «IV» reises det rundt i så mange andre sjangere, at bandet vanskelig kan settes i noen bås.
Se for deg at du havner på en gresk nattklubb. Der sitter det ingen tvilsom pianomann, men fire dudes på en liten scene. De spiller det de vil, men publikum følger likevel interessert med. Naxatras er kjent for sine energiske opptredener. De spiller noen godbiter fra albumet, og begynner lekent med instrumentalen «Reflection (Birth)». Den fremstår som en «velkommen til oss, sitt ned og ta en kaffe eller no’, mens vi spiller oss litt varme»-type låt. Så kommer «Omega Madness» med noen små vokale bidrag. Gitaren trakteres med flid, og det pøses på med noen toner inspirert fra Østens musikk. I fin kombinasjon med et godt driv som kan minne om Rush eller Riverside i storform.
«Journey to Narahmon» var det første sporet jeg hørte fra «IV», og fant tidlig rytmefot. Det er lett å se for seg Kit i Nightrider (den snakkende bilen, husker du?) suse forbi, helt til en vakker damestemme kommer inn i låta med flere av Østens toner.
«The Answer» byr på mer vokal. Vi snakker ikke Yes’ Jon Anderson-vokal, men uttrykket til Giannis Vagenas er like fullt troverdig. Det er noe deilig upretensiøst å bare synge med den stemmen man har, liksom. Låta åpner med David Gilmour-inspirert klimpring på en Fender Stratocaster. Enkelte partier av låta kunne vært bakgrunnsmusikk på en kafé, kanskje til og med gjort seg som venteromsmusikk. Smooth stuff, der altså.
Så har vi «Radiant Stars», med et lydbilde som best kan beskrives som en miks av Starsky & Hutch, The Doors og Pink Floyd. Inspirasjonskildene til bandet er da også Pink Floyd, Riverside, Porcupine Tree og Steven Wilson (de to sistnevnte er tidligere anmeldt av oss her på volum11.no)
«Horizon» er et høydepunkt, og føles på mange måter som essensen av albumet. Vi får 70-tallet servert i en combo med nyere ideer, og det er veldig fascinerende. Pantelis Kargas på keyboard er virkelig med på å sy sammen ideene til noe fruktbart. Og nå kommer to godbiter til på rekke og rad, nemlig «The Battle Of Crystal Fields» og «Reflections & Rebirth». Progrock ispedd litt psykedelia og andre gode vibber.
Albumet fader ut med instrumentalen «Shape Of The Evening». Bongotrommer og kassegitar lager en underlig kul stemning; en slags fusion av bluegrass, blues og western som avsluttes med en passelig dose bølgeskvulp.
Naxatras overrasker positivt, og jeg er imponert over hva de har fått til på «IV». Albumet har en subtil styrke som kommer krypende etter hvert som man får hørt det noen ganger, og det har ingen naturlig slutt eller «nå er det nok» punkter. «IV» høres best i sin helhet. I frykt for å være helt avskrudd alminnelig musikkforståelse, så blindtestet jeg albumet på resten av familien. Og det kom taktviftende tær bak noen nettbrett. Jeg kan ikke annet enn å skru volumet rimelig høyt, for dette er rett og slett veldig bra levert.
