Soilwork -«Övergivenheten»
(Nuclear Blast Records)
Svenskene balanserer fortsatt fint på den tynne knivseggen i sjangeren melodeath.
«Övergivenheten» er Soilworks 12. album, og sammen med Sveriges mest kjente band i samme sjanger: Arch Enemy, Amon Amarth og In Flames, vet denne gjengen absolutt hvordan man skal navigere. For melodeath (melodic death metal) kan bli cheesy og parodisk om man ikke vet hva man driver med.
Soilwork har holdt på siden 1995. Frontmann Björn «Speed» Strid er velkjent for sine vokalprestasjoner i både Soilwork og andre prosjekter, som The Night Flight Orchestra; bandet han startet med Soilworks gitarist David Andersson. La deg ikke lure av det første du hører av disse låtene på «Övergivenheten», for de trenger å luftes som god vin. Alle nyansene kommer ikke frem før du har behandlet albumet med velvillighet. Så for å hjelpe deg litt i gang, kan jeg nevne noen høydepunkter (ikke kronologisk) som kan være greie å dykke ned i.
«Nous Sommes La Guerre» er én av tre singler som ble sluppet før albumet kom ut. Med fransk åpning, akkompagnert av tette gitarriff, begynner det ryddig. Stemmen varsler krig, og vi får høre et gjennomgående tema, hvor det også sniker seg inn poprock-elementer. Herr Strid får brukt hele sitt vokalregister, og den franske åpningen brukes også til å avslutte låta. Fiffig!
«Is It In Your Darkness» er en fengende sak, med heftige rytmer og syngende gitarer. Klassisk Björn Strid-vokal binder det hele sammen frem til et allsangrefreng det svinger av, blir presentert. Avslutningen er bare å nyte for folk med rytmefot og sans for melodi. Refrenget er så catchy at jeg har det på hjernen fortsatt. Du er herved advart.
En raritet er «Morgongåva/Stormfågel». Jeg er så vintage at jeg husker Kim Wilde sin «Four Letter Word» fra 1988-albumet «Close». Jeg tror Björn Strid og Soilwork har en intern greie gående med denne «klassikeren», for melodien presenteres på piano og sologitar. «This Godless Universe» begynner rolig, men tar fort av. Et av albumets bedre bidrag etter min mening, der klassiske Soilwork-virkemidler treffer akkurat som de skal. Vokalarbeidet er en av flere höydare.
«Dreams Of Nowhere» er en herlig groovy låt, hvor både vers og refreng er smidd i den tidligere nevnte hitmakergryten svenskene besitter, og vokter som gull. Noen vilt deilige melodiske partier løfter låta ytterligere, og den avsluttes med neste låt ut («The Everlasting Flame») som et slags postludium på et drøyt minutt. Genialt! Og «Golgata» er rett og slett en herlig gitarlåt. I kombinasjon med et typ Kent-refreng, er det liksom noe for alle her. Allsidigheten i stemmen til Björn Strid passer perfekt i låta.
«Harvest Spine» er melodisk, røff og full av passende småriff. Det pøses på grundig, og jeg liker ideene umiddelbart. Etter hvert som jeg har hørt den noen ganger, sitter den godt plantet i musikksjela, i avdelingen for kompromissløse toner. “On The Wings Of A Goddess” avslutter albumet med nok en fransk åpning, som går rett over i villmannstempo. Trommis Bastian Thusgaard jobber virkelig for kunsten på første del av låta, for det går varmgang i et trommeskinn eller to, vil jeg tro. Deretter finner de veien til sløyere landskap, med bluesriff og roligere tempo. Siste del av låta er en blanding av sløyt og spinnvilt.
Soilwork leverer her sitt mest catchy album til nå, samtidig som de klarer å holde det passe tungt og hardt. «Övergivenheten» mangler kanskje en riktig tidløs klassiker av en låt, som eksempelvis «A Whisp Of The Atlantic» fra 2020, og kanskje er albumet en aning for langt. Men det byr like fullt på såpass mange bra låter at jeg vrir volumknappen til en sterk nier.
