Soulfly – «Totem»
(Nuclear Blast)
Far og sønn blåser støvet av høyttalerne dine med største selvfølgelighet.
Etter abdisering fra det velkjente bandet Sepultura i 1996, har frontmann Max Cavalera eksperimentert en hel del i metal sjangeren. Ett av de mer vellykkede prosjektene er det glimrende bandet Killer Be Killed, blant annet sammen med bassist/vokalist Troy Sanders fra Mastodon. Denne gangen er Max tilbake med Soulfly der det hele startet; sinna og direkte i stilen.
Soulflys 12. album «Totem» kan til tider høres ut som en salig blanding av Biohazard og Slayer, samtidig som Sepultura sine signaturpartier også sneies innom fra tid til annen. Vi befinner oss i thrash/death, sjangeren ganske enkelt.
Albumet åpner sterkt med «Superstition», der det levnes liten eller ingen tvil om at Max Cavalera er ferdig med utforskende rariteter og lange lister med gjesteartister. Her er det flat pedal og tenners gnissel fra første strofe.
Låtene «Ecstasy Of Gold», «Totem» og «Filth Upon Filth» fører an som kanskje de beste sporene, og samtlige låter på albumet låter tjukke og bra mikset. Selv i de mest skranglete partiene klarer de å holde det så rent at man får med seg alt som skjer musikalsk.
Bandets nye gitarist, Dino Cazares (Fear Factory), byr på både tørre barregrep og soloer med romklang, noe som gir musikken det lille ekstra. Og sønnen til Max Cavalera, Zyon, briljerer på trommene med mange bra temposkifter og herlige rytmeseksjoner. Særlig på «Rot In Pain» skjer det mye spennende i rytmeseksjonen. Zyon har nok hatt mye egentrening og god tilgang på trommesett i heimen. Og apropos hjem; jeg kan ikke tenke meg et mer velbalansert hjem under søndagsmiddagen enn deres. Etter å ha fått ut all aggresjon musikalsk på forhånd, har de sikkert både duftlys og gøyale servietter på bordet.
Hvis man kan pirke på noe, så er det mangelen på variasjon på «Totem». Men det blir også vanskelig å pirke i, da denne rett frem stilen til Soulfly er å foretrekke, fremfor utforskende vingling. Her får man det man skal ha, puls og hjerteflimmer. Om man trenger å høre hele albumet flere ganger på rad, er jeg mer usikker på, for etter et par runder får man liksom nok. I den forstand at det ikke er så mye mer å oppdage. Timen hos hjertespesialist er for lengst bestilt, og høyttalerne er blåst rene på første gjennomlytting.
Noen ganger er det enkle det beste, og her leverer Soulfly noe av det bedre til nå. Banebrytende er det ikke, bare trygt og blytungt. «Totem» vil passe perfekt til utendørsfestivaler med sitt ambiente lydbilde; noe Sepultura fans vil nikke «ja» til. For de som er inne i denne sjangeren, kan jeg anbefale «Totem» uten problemer, og nøler ikke med å vri greit på volumknappen.
