White Lies – «As I Try Not To Fall Apart»
(PIAS)
Postpunk-ekvilibristene White Lies ljuger på alderen når de inviterer til Tour de 80-ies.
Bandet fra London har holdt det gående siden 2007, og ble raskt kjent som et post-punkband å regne med. Sammenligninger med Interpol og Joy Division har blitt gjort med rette, men det er egentlig ikke et reinspikka post-punkband vi har med å gjøre nå. Debutalbumet «To Lose My Life…» kom i 2009, og med herlige låter som «Farewell To The Fairground», «E.S.T» og «To Lose My Life» fikk de mange fans rundt om i verden. Tematikken dreide seg om liv og død, særlig det siste.
«As I Try Not To Fall Apart» følger delvis den samme stien, men der White Lies tidligere var kjent for post-punkstil, fremstår de nå mer som et synth-rockband. Tidvis kan de høres ut som et ungt Simple Minds, for 80-tallet er definitivt representert i både form og uttrykk. Bassen er skrudd til lang klang, og synth-lydene er plassert lenger bak i lydbildet. 80-tallsoppskrift der, altså.
Så hvordan funker White Lies anno 2022? Vel, jeg var småekstatisk da jeg hørte albumets tredje låt, «Breathe» første gang. Dette lovet godt. Og tilfeldighetene ville det slik at den neste låta jeg hørte var singelen «Blue Drift», hvor det nesten flommer over av 80-tallsreferanser. Jeg kan nevne både Depeche Mode, INXS og allerede nevnte Simple Minds. Låta begynner i Beverly Hills Cop 3-modus, og er en fest i øregangene til folk over 40 år. Den nærmest krever at man blar igjennom platesamlingen for å finne originalene man ble minnet på. Alt vel så langt, men låtene på et album høres jo gjerne i kronologisk rekkefølge. Derfor blir det noen ekstra omdreininger før man blir kjent med hvor godbitene gjemmer seg.
White Lies åpner med «Am I Really Going To Die», og levner liten tvil om at 80-tallet er tilbake. For denne kunne like gjerne vært en singel fra ABC. Nærhet til gamle band til tross; låta er bra. Tittelsporet «As I Try Not To Fall Apart» er neste ut, og hvis ikke Stock Aitken Waterman har solgt White Lies denne låta, skjønner jeg ingenting. Nevnte «Breathe» kommer deretter, og redder inntrykket av foregående kjøpelåt. «Breathe» er en god poplåt av det litt sløye slaget. Tempoet er ikke typisk bandets tidlige utgivelser, men det flyter fint. Vokalist/gitarist/keyboardist Harry McVeigh har ikke altfor mye å gjøre på gitaren, men synger med den stemmen han har. Og stemmen er bra, bare så det er sagt.
«I Don’t Want To Go To Mars» skrur opp tempoet og gitarbruken. Selv om man kan tenke at dette har vi da hørt før, er låta ganske bra. Det pøses på, rett og slett. «Step Outside» hadde selv ikke The Hooters klart å få inn på hitlistene i 1985. Den blir platt og forutsigbar, ja, kanskje litt irriterende til og med. «Roll December» gir gode vibrasjoner fra start, og viser seg å være en likandes låt. Tung bassing, gitargrep i fleng. Dette er en rockelåt, en synth-rockelåt, som til alt overmål avsluttes på Foo Fighters-vis. «Ragworm» drar inn elementer fra prog, og det kommer høyst uventet. McVeigh leker seg på keyboard i retning av Marillion. Det blir nesten for mye, men bare nesten. Låta er til å like, og sitter bedre etter noen gjennomlyttinger, som en prog-låt ofte gjør. At de bare fader ut på slutten er dog ikke så bra, men det får gå.
«The End» er nest siste låt ut, men denne kommer liksom aldri i gang, og fader ut i uforståelig støy. Jeg foretrekker definitivt The Doors sitt bidrag med samme tittel. «There Is No Cure For It» avslutter albumet, men dette er egentlig to låter for sent. For som med “The End” så finner ikke White Lies helt ut av hva de vil med denne låta heller. Jeg er helt sikker på at ingen av dere kommer til å høre den to ganger.
White Lies lykkes i stor grad med å leke 80-tallet i 2022. Selv med et par/tre skivebom blant de ti utvalgte låtene, så er totalinntrykket positivt. Jeg kommer til å fortsette å la meg inspirere til noen tilbakeblikk i platebunken, for de gode låtene på «As I Try Not To Fall Apart» er virkelig bra.
