Sommersnacks

Metric kommer ikke fra intet. Dette ikoniske indierock-bandet fra Canada har holdt på i over tjue år, og mange av dem i motbakke. Såpass bratt har det vært, at det tok nesten seks år å få ut debutalbumet. Mest på grunn av vanskeligheter med oppkjøpte plateselskaper og annet strul. Derfor startet de like gjerne sitt eget plateselskap (Metric Music International) for å få sving på sakene.

«Formentera» er Metrics åttende album. Låtene på denne skiva drar seg litt vekk fra den typiske indie-sjangeren, men det gjør ikke noe. Det høres ut som en helt naturlig ting at «Formentera» først og fremst er et likandes pop- og dance-album. Likandes til tross; «Doomscroller» åpner i trip hop-stil à la Faithless, og handler om å søke de dårlige nyhetene og se minst mulig positivt på tingenes tilstand.

Også møter vi umiddelbart på «you», som går igjen i de ulike låtene, og som får beskjed om at «either way we’re gonna love you». Og denne «you» adresseres gjennom albumet på en måte som gjør at selv om det hele virker veldig samfunnskritisk, så ender det med trøstende ord til «you».

Tittelsporet «Formentera» satte meg på sporet av dette albumet, og det er ikke uten grunn. Bee Gees-bass og deilig drømmepop som flyter som fløyel i øregangene, måtte bare sjekkes ut nærmere. Og skal du ha en låt på hjernen i løpet av ferien, kan «What Feels Like Eternity» være en sterk kandidat. Spill den to ganger på rad, og du vil forstå hva jeg mener. Catchy attitude blandet med allsang, hvem klarer vel å stå imot sånne krefter?

The Cults «Rain»-riff har sneket seg inn med noen avarter på «Oh Please», og bare underbygger kombinasjonen av attitude og smooth flytende drømmepop. Vokalist Emily Haines høres ut som en vellykket krysning mellom Venke Knutson og Annie sine stemmer, og det passer veldig bra til låtene.

Albumet avsluttes med «Paths In The Sky», som runder det hele fint av med en basslinje vi kan kjenne igjen fra mange britiske band på tidlig 2000-tallet. I kombinasjon med koseklimpring på gitaren og Haines’ fine stemme, blir totalinntrykket av «Formentera» ganske så godt.

Den oppmerksomme leser vil ha notert seg at kun fire av albumets ni låter er omtalt her, men det betyr ikke at de resterende fem låtene ikke er bra. De passer godt inn på albumet, men utmerker seg ikke som nevnte låter. Jeg gjetter at mange finner seg til rette i Metric sitt univers, for det er ingen grunn til å mislike albumet hvis man først er mottagelig for synthbasert drømmepop.