Alexisonfire – «Otherness»
(Dine Alone Records)
Post-hardcore møter punk og stoner rock. Hva betyr denne sjangersetningen egentlig? Fint lite.
Selv synes jeg det er slitsomt med alle disse båsene band skal puttes i. Ikke er det veldig oppklarende heller. For på «Otherness» er inspirasjonskildene mange, og det skummer avgårde i et landskap mellom Soundgarden og Alice In Chains veldig ofte. Og der møter vi på sjangerkluss, for jeg vil hevde at vi får servert mer post-grunge enn post-hardcore. Ergo: sjangere er og blir til forvirring anno 2022.
Canadiske Alexisonfire sitt femte album bjudar uansett på lyttbare strofer. Det er tolv år siden «Old Crowds/Young Cardinals» kom ut, og fansen har ventet så lenge på noe nytt, at mange av dem har ytret bekymringer for hva som faktisk skulle komme etter så lang tid. Men «Otherness» åpner veldig friskt og gledelig med «Committed To The Con». Og de stopper ikke der heller, for det er flere friske låter å kose seg med her.
«Sweet Dreams Of Otherness» byr på litt mykere melodi og sløyere tempo, helt til de graver frem tyngre vibber og blander det hele sammen til noe som fenger. Kanskje er nettopp dette andresporet på albumet høydepunktet. Deretter kommer pop-ish «Sans Soleil», som har de fleste virkemidler fra 90-tallets amerikanske mjukrockescene. Blir det for glatt? Det bestemmer du selv.
Og sånn bølger det gjennom hele «Otherness». Men de tunge låtene blir ikke helt tunge, og de rolige låtene blir ikke helt rolige. Miksingen av albumet følger amerikansk oppskrift, hvor el-gitarer tones ned, og kassegitarer tones opp. Trommene skal skrangle og skurre, mens vokalen også skrangler tidvis. Resultatet er en suppe med litt for lite salt. Du vet, når man spiser den og tenker at det er godt, men mangelen på salt overskygger timene det tok vertskapet å lage den fra bunn av.
Avslutningslåta «World Stops Turning» vil nok påføre noen rikelig med gåsehud og allsangtrang. Den svinger i samme retning i samfulle åtte minutter, uten avstikkere eller salt. Og som med resten av «Otherness» er det vokalen som har hovedrollen. Harmoniene er fine, gjennomarbeidet og grundig mikset til 11 på «fyldeknappen».
Jeg ønsker å like denne utgivelsen, for Alexisonfire har utvilsomt jobbet mye med albumet. Kanskje for mye. Men for min del blir det noe pregløst og grøtete. Dette er easy listening for folk uten strenge krav til nyskapning, og av den grunn vil nok bandet treffe mange nye fans. Mine ambivalente følelser gjør at jeg oppsummert lander i anstendig spagat, for jeg kjenner flere som absolutt vil kunne høre gjennom hele albumet og like det.
