Steven Wilson – «The Future Bites» (digital deluxe edition)
(Arts & Crafts)
Det er en vrien øvelse å vurdere høydehopperens innsats når han plutselig begynner med vannpolo, men når Steven Wilson slipper til andre artister, må man jo stoppe opp litt.
Albumet «The Future Bites» ligner lite på det Mr. Wilson tidligere har gitt ut som soloartist. Ei heller ligner det på hva hans band Porcupine Tree, som nylig utga det etterlengtete albumet «Closure/Continuation», holdt på med i perioden 1986-2009. Om dette soloalbumet skal vurderes ut fra tidligere meritter, eller som et helt eget album fra et annet univers, blir antagelig vesentlig om dette er noe for deg eller ikke. Jeg gleder meg i hvert fall allerede til neste Steven Wilson-album.
Steven Wilson er mest kjent som progrocker, men han er også en ganske så kjent produsent og bidragsyter for en rekke band, som bl.a. Opeth, Marillion, Blackfield og Tears For Fears. Hans solokarriere helt frem til nå har vært en utviklingsprosess med Porcupine Tree som utgangspunkt, og det har vært givende å følge hans vei frem til «The Future Bites». Det vi hører denne gangen er en tydelig stilendring, for nå er det åpenbart større spillerom i musikkbransjen enn før. Eksempler på dette er det svenske bandet Ghost sitt «Impera»-album fra tidligere i år, og Opeth som har gått fra å være «the most evil band in the world» til å spille fløytepop fra 70-tallet.
Låtene på «The Future Bites» har en rekke musikalske referanser, og hvor man fra andre utgivelser kunne relatere de fleste av dem til progrockens verden, får vi her et landskap som minner om Howard Jones, Beverly Hills Cop og Miami Vice, men også noen små hyllester til David Bowie (se om du finner dem). Samtidig har Wilson lurt inn noen ytterst få referanser fra foregående prosjekter, som for eksempel hans «Storm Corrosion»-prosjekt med Opeths Mikael Åkerfeldt.
Tekstene på «The Future Bites» er, som vanlig, ikke av det lystige slaget. De er samfunnskritiske og tar for seg temaer som overforbruk, teknologi, sosiale medier og markedskrefter. Og som Wilson selv sier det: «I don’t do happy». Like fullt er kanskje den mest A4-poplåta på skiva «12 Things I Forgot» lett og fin i steget, og fordøyes uproblematisk. Denne kunne glatt ha vært på et av Blackfield sine album. Blackfield er for øvrig bandet Steven Wilson deler med den kontroversielle israelske popstjernen Aviv Geffen. Det er der Steven Wilson vanligvis får utløp for sine pop-cravings. Har du ikke hørt på Blackfield, og du fortsatt leser denne anmeldelsen, vil du antagelig ha stort utbytte av å høre gjennom den katalogen.
«Man Of The People» og «Count Of Unease» er av det mer melankolske slaget, og minner kanskje mest om Steven Wilsons eldre påfunn, med keyboard og svevende lydbilder. Wilson begynte sin musikalske ferd som 15-åring med nettopp keyboard, så det er muligens ikke helt sjokkerende at ringen sluttes på et vis med dette albumet. «Personal Shopper» står litt ut fra resten av låtene, og bortsett fra «Count Of Unease», er dette den eneste låta som strekker seg lengre enn fire minutter. En låt på ni minutter forventet jeg ikke i dette musikalske landskapet, men det funger fint. Dette er antagelig også høydepunktet på denne uvanlige musikalske reisen.
Dette albumet kom opprinnelig ut i januar 2021, men i 2022 har en rekke artister fått lov til å lage sine egne drømmeversjoner av enkelte låter. Dette er et spennende konsept, som igjen gjør akkurat denne utgivelsen dagsaktuell. Noe av det mest interessante er låtenes fleksibilitet siden de fungerer i så mange forskjellige innpakninger. Her får vi alt fra tyngre progversjoner til DJ-varianter. Man må jo bare like det konseptet.
Band som Biffy Clyro og Pure Reason Revolution pøser på med sine særegne stiler på «Personal Shopper», og DJ Magit Cacoon presenterer en club-versjon av låta «King Ghost». I tillegg har Mr. Wilson laget en extended version på hele 19 minutter av «Personal Shopper», samt tilsvarende av «King Ghost». Til og med en fitness track-versjon får vi servert, og jeg liker dem alle. Disse bonussporene løfter m.a.o. originalutgivelsen noen hakk. Det har blitt mer fest og farger, helt i motsetning til hva Wilson vanligvis kommer med.
Det er høyst uvanlig at Steven Wilson slipper til andre på denne måten, for vanligvis er det han selv som har denne rollen for andre artister. Som for eksempel hans episk glimrende remiksing av albumet «Brave» av Marillion. «The Future Bites» er godt håndverk, og Wilson har aldri vært nærmere å bli profet i eget land. Om denne stilen er hans vei videre, vites ikke. Sjangeren på «The Future Bites» har i hvert fall åpenbare fordeler med tanke på å nå ut bredere med musikken, og hjemlandets musikkpresse har omfavnet stilendringen som så vidt begynte på forrige soloalbum «To The Bone». Av den grunn har engelskmannen fått vesentlig mer spalteplass enn tidligere. Samtidig mister han nok noen av sine eksisterende progrock-fans.
Så hvordan skal Steve Wilson forene disse to leirene i fremtiden? I skrivende stund er Porcupine Trees nye skive på vei til nummer 1 på albumlistene i UK, og den er en fin miks av Wilsons soloprosjekter og bandets stilarter. Og kanskje er dette nettopp svaret på spørsmålet? Så da er vi tilbake til start: Jeg gleder meg til neste Steven Wilson-album.
