Uimotståelig trøkk

For å forstå Porcupine Tree, så er det oppklarende å vite at dette er bandprosjektet til Steven Wilson. Han er kjent som progrockens redningsmann på 2000-tallet, og har produsert en rekke kritikerroste album for svært kjente artister. Porcupine Tree ble startet for å få utløp for alle de musikalske ideene Wilson satt inne med, og som kanskje ikke var overførbare til artistene han var produsent for. Porcupine Tree ble etter hvert et sammensveiset band, hvor medlemmene sto støtt på egne ben også. 

Forrige Porcupine Tree album, «The Incident», kom for 13 år siden, med blant annet den glimrende låta «Time Flies»,  og i mellomtiden har Steven Wilson hatt suksess som soloartist, mens Gavin Harrison på trommer har vært med i The Pineapple Thief og King Crimson, samtidig som å holde trommekurs for de virkelig gode trommisene der ute. Så hva bringer dette albumet til torgs?

Lineup-en er endret, for både bassist Colin Edwin og gitarist John Wesley er borte. Sistnevnte var aldri et fast medlem, men spilte på både turneer og diverse album med bandet. Han bidro med mye bra gitararbeid i den tiden Porcupine Tree var mer orientert rundt riff og soloer. Wesley var en viktig del av soundet på mange av de beste låtene til bandet, («Arriving Somewhere», «Dark Matter», «Anesthetize» etc), og fraværet er merkbart. Og mon tro hva originalmedlem og bassist Colin Edwin tenker om saken. Steven Wilson sa det enkelt: «Vi har ikke hatt kontakt med ham på mange år, og bass kan jeg spille selv!» Sayonara til ham, altså.

Åpningslåta «Harridan» begynner som en funky slap-basslåt fra et skjeggete og røykfylt lokale. Det er definitivt mindre fokus på gitarsoloer på denne utgivelsen, og det kommer av opprinnelsen til albumet. Steven Wilson satt hos keyboardist  Richard Barbieri for å snakke om prosessen med nytt album. Det fantes ingen gitar hjemme hos ham, men det sto en bass der. Som multiinstrumentalist er jo ikke bass noen sak, og dermed ble ideene til flere av låtene unnfanget med kun bass og keyboard. Det høres blant annet på «Harridan», som likevel er klassisk Porcupine Tree i form og uttrykk. Gavin sin umiskjennelige tromming hever særlig de litt rolige partiene, og gir enda mer gåsehud til de svorne Porcupine Tree fans. 

«Rats Return» begynner med et aggressivt gitarriff, der bass og trommer følger samme oppskrift. Men så roer det seg ned til den politiske kommentaren låta egentlig er. Selv om åpningsriffet dukker opp jevnlig, er ikke dette en tung proglåt. Keyboardist Barbieri leker seg med sine klassiske P/T-arrangementer og lyder i bakgrunnen, og dermed blir en ved første øyekast ganske enkel låt straks mer spennende å lytte til. Låtas siste verslinjer forteller hvem som får passet påskrevet.

«Of The New Day» følger også gammel oppskrift; ved å presentere en nydelig melodisk ide, for så å bryte den opp med «kakafoni». Jamfør «Sleep Together» og en rekke andre eksempler fra deres mange utgivelser. Noen vil nok kanskje mene at dette høres mer ut som Wilson som soloartist enn hardbarket Porcupine Tree låt. «Dignity» er på drøye åtte minutter, og det føles ikke helt som det er grunnlag for å strekke den så langt. Ingenting galt med låta, men å pøse på helt uten spennende elementer så lenge, virker en smule meningsløst. Samtidig så funker låta helt greit, og avslutter med et av veldig få gitarpartier på albumet. «Herd Culling» er på mange måter som «Rats Return»; bygget opp og rundt en gitarsekvens. Låta bølger lenge rundt dette temaet, og det hadde vært rom for en avstikker eller to fra den stødige kursen.

«Chimera’s Wreck» lukter klassisk Porcupine Tree helt fra begynnelsen. Denne lever nok ikke helt opp til forventningene, men det er likevel vanskelig å pirke på noe konkret. Kanskje med unntak av at de kanskje kunne gjort noe mer ut av alle disse mange og lange minuttene. «Population Three» er en instrumentallåt, hvor spilleglede er i fokus. Ingen store overraskelser kommer, bare et fint driv med passe trøkk. Tematisk er vi i landskapet Steven Wilson har operert i det siste tiåret på egenhånd, og med andre artister som «Blackfield» og «Storm Corrosion», for å nevne noen. «Never Have» flyter veldig fint rundt et tema vi har hørt fra Porcupine Tree tidligere. Steven Wilson får lekt seg på bass, og inntrykkene er lett fordøyelig etter hvert som de kommer. «Love In The Past Tense» sitter også som et skudd fra første gjennomlytting. En relativt ukomplisert låt der trommeslager Gavin Harrison briljerer med sine signaturrytmer. Jeg får Genesis-vibber, og låta er muligens albumets sterkeste bidrag. 

Låtene på «Closure/Continuation» følger altså kjent Porcupine Tree-oppskrift, noe som vil glede de fleste fans. Men det er ingenting nytt her. Og etter 13 år med andre prosjekter for alle medlemmene, skulle man kanskje tro at de hadde fått noen nye ideer. Men når vi nå vet hvordan flere av låtene ble til (ja, for du leste jo det lenger opp i teksten), så blir altså dette på mange måter et soloprosjekt fra Wilson, med gode venner med på laget.

Det er uansett veldig gledelig med nye låter fra Porcupine Tree, og de er for flinke til at det blir kjedelig. Om dette blir et album for ettertiden er helt umulig å spå. For disse albumene setter seg jo ikke sånn med en gang. Dog, etter en del timer med lytting, tør jeg spå at låter som «Harridan» og «Love In The Past Tense» godt kan bli nye klassikere, på linje med «Time Flies» og «Anesthetize».