The Heavy Heavy – «Life And Life Only»
(ATO Records)
Brighton-bandet, The Heavy Heavy, som for tiden er oppvarmingsband for Black Pumas, slapp helt i begynnelsen av juni en melodiøs retrorock-EP som det svinger det ordentlig godt av.
Denne trivelige kvintetten, med Will Turner og Georgie Fuller i spissen, lager herlig 60- og 70-tallsinspirert psykedelisk rock, ispedd doser av både soul, blues og en anelse boogie. På denne seksspor lange EP-debuten «Life And Life Only», får vi presentert en hippie-liknende tidsreise hvor assosiasjoner til de britiske og amerikanske musikkscenene fra flere tiår tilbake melder seg umiddelbart.
Åpningssporet «All My Dreams» er som om Aquarius’ svevende hippiegalleri møter tangentene til Ray Manzarek i en frisk Marrakesh Express, og oppi alt dette dras tankene i retning av Jonathan Wilsons eminente produksjoner. Dette er rett og slett deilig å lytte til; særlig om man har hang til Laurel Canyon og lydbildene som ble skapt av artistene som suste rundt der. «Go Down River» er som en elegant solskinnsreise med vanvittig fine vendinger der vokalene til Turner og Fuller utfyller hverandre som The Mamas And The Papas, Crosby Stills Nash & Young og The Byrds i en perfekt oppbygget låt. Bare refrenget som starter med: «Cause I’m no fool, babe…», er nesten verdt denne skiva alene.
Georgie Fuller har en eventyrlig vokal som spenner seg fra Stevie Nicks til Pink Floyds kordamer, når de eksempelvis drar på med «Great Gig In The Sky». Sjekk ut låta «Sleeping On Grassy Ground» så forstår du hva jeg mener. Men det er ikke bare ovennevnte vokalreferanser som melder seg. På den mer boogie-aktige låta «Man Of The Hills» høres Fuller nærmest ut som Sally Carr, og hvis du nå tenker at The Heavy Heavy har tjoret seg spesielt godt fast til hippietiden, er dette absolutt ikke feil. Dog vil jeg anta at flere av powerpopens samtidsartister ikke hadde hatt noe problem med å covre singelen «Miles And Miles», for her serveres melodiøs poprock krydret med ingredienser à la America, David Bowie og Fleetwood Mac. Den siste låta «Why Don’t You Call Me?» er også et spor helt i The Mamas And The Papas-ånd. En passe hurtiggående 60-tallsinsipert låt, og akkurat passende avslutning på en vellykket debut.
Oppsummert er «Life And Life Only» en nydelig liten godtepose av positiv energi med referanser fra et kjært utvalg av fortidens musikalske helter. Frontfigurene Will Turner og Georgie Fuller, som for øvrig har skrevet vesentlig flere låter gjennom pandemien enn det som her formidles, driver sitt The Heavy Heavy-prosjekt med optimistisk glød. Det er derfor rimelig å anta at det er mer enn denne EP-en i vente selv om jeg ikke vet helt når det vil skje. Det eneste jeg vet med sikkerhet, er at jeg gleder meg til flere utgivelser fra denne engelske hurragjengen. I tillegg er min kvalifiserte gjetning at stadig flere kommer til å oppdage The Heavy Heavy siden de nå turnerer i USA og Europa. At de også låter bra live, kan du lese litt mer om i konsertanmeldelsen fra Rockefeller i Oslo tidligere i år.
