Foals – «Life Is Yours»
(Warner/ADA)
Oxford er sannsynligvis mest kjent for sitt universitet, men byen har også en alternativ musikkscene med band som Radiohead, Ride, Swervedriver, Supergrass og Foals. Sistnevnte er nå ute med sin syvende utgivelse, og for første gang som trio. Det må vi se litt mer på.
Foals ble etablert i 2005, og har holdt det greit gående siden albumdebuten «Antidotes» i 2008. Til tross for at de to første albumene var gode håndverk, og kanskje ble spesielt «Total Life Forever» kreditert for dette, ble nok Foals for alvor lagt merke til da tredjeskiva «Holy Fire» kom i 2013. Siden den gang har de altså laget musikk som fungerer like godt om den kommer i form av frisk høyttalerlyd på en kommersiell klubb, eller durer med passende lydnivå på et mer hipsterbasert skjenkested.
Oppskriften er enkelt og greit melodiøs poprock som virker å fenge folk flest, uavhengig av musikalsk ståsted. Derfor framstår de som rimelig radiovennlige, der de innimellom bumper litt borti Django Django, Local Natives og Animal Collective. Særlig på denne skiva, som er mer artpop enn artrock. Ulempen er muligens at en del av låtene kan virke ganske like, men for all del; Foals leverer jevnt over helt OK skiver, og «Life Is Yours» føyer seg inn i rekken av disse.
Det hevdes at Foals-gjengen er inspirert av Talking Heads, og det er selvsagt ingen dårlig mal å utforme sin karriere etter. Førstesingelen «Wake Me Up» fra dette sistealbumet, starter rimelig funky og utvikler seg deretter fint til faktisk å kunne være kandidatspor til en Talking Heads-skive. Eller kanskje enda bedre; en slags forlengelse av, eller oppfølger til «Girlfriend Is Better». Gjerne gjort på en liveopptreden.
Men det er ikke bare Talking Heads-referanser vi får servert her. Det er jommen meg både 80-tallssynther og disco-pop i en salig blanding med tidsriktig produksjon. «Flutter» og «The Sound» er to dansbare funk/disco-låter som svinger bra, der deler av førstnevnte virker å være rappa fra Curtis Mayfields «Give Me Your Love». Og i serien av liksom-oppfølgere, synes tittelsporet å være skåret over ABC-malen, eller i det minste «The Look Of Love». Og apropos look; «Looking High», «Under The Radar», «Wild Green» og «Crest Of The Wave» er, raust vurdert, låter som kunne vært fra midten av nevnte tiår. Så da er det vel også rimelig å anse «2001» som en låt fra 1981.
Foals er ganske gode på låtoppbygging, men de kan også tendere til å kverne litt for mye i samme duren. Mange liker poprock med kjappe rytmer, mens andre muligens finner en hel plate med slike låter som lett irriterende over tid. På akkurat denne skiva er det for øvrig mest synthpop. Like fullt er det viktig å understreke at denne musikken er såpass anvendelig og frisk, at det er vanskelig å unngå assosiasjoner til sol, sommer og strand når den greskfødte vokalisten Yannis Philippakis formidler bandets formler med passelig hopp-og-sprett-serum som drivkraft. Eksempelvis er «2am» en ganske så fin poprocklåt som man gjerne kan fyre opp på vei til nettopp stranda, når man virrer rundt i en park, eller nyter bevegelsene i bybildet med godlyden i headsettet.
Rytmemaker Jack Bevan har mer enn nok å gjøre gjennom hele albumet, og han klarer seg utmerket i samspill med Jimmy Smith som veksler mellom gitar og keyboard. Med frontmannen Yannis Philippakis på vokal, kan det konkluderes med, at selv om «Life Is Yours» antakelig ikke blir stående igjen i historiebøkene som den ultimate indieskiva, er dette likevel en relativt kvikk og hyggelig sak. Om man sågar teller med ca. tretti funky, men egentlig intetsigende, sekunder som «(Summer Sky)», kan Foals være tålelig fornøyde med å presentere 11 anstendige spor denne sommeren.
