Kevin Morby – «This Is A Photograph»
(Dead Oceans)
Utfordringen med å gi ut plater omtrent hvert år etter en debut eller et slags gjennombrudd, er at musikere kan bli overivrige og fyrer på med absolutt alt de har uavhengig av kvalitet. Gudskjelov er ikke Kevin Morby en slik samlebåndfyr selv om også han er særdeles produktiv.
Kevin Morbys syvende album på ni år, «This Is A Photograph», er en personlig og nær reise som er verdt å lytte til. Mannen med bakgrunn fra blant annet Woods og The Babies, ga ut sin første soloskive «Harlem River» i 2013, og det nesten ti minutter lange tittelsporet bar besnærende bud om at denne karen hadde mye å fare med. I ettertid har han altså snekret sammen en rekke indiefolkrock-album av jevnt over god kvalitet, og denne siste utgivelsen befester Morbys posisjon som singer/songwriter.
For der den assosierte kompisen Kurt Vile nesten virker i overkant skranglete og sløv, og The War On Drugs påtatt ambisiøse, navigerer Kevin Morby effektivt mellom dem. Noen ganger er han nede på kassegitarnivå, og andre ganger gis låtene mer volum med forseggjorte strykearrangementer.
Tittellåta «This Is A Photograph» starter med nedstrippet klimpring som øker til å bli en ganske så heftig og intens variant på 16 Horsepower-vis. Morby ser seg tilbake til tiden da han ung, omkranset av sine foreldre, og klar for framtiden. Teksten er egentlig en aldri så liten litterær blomst. Ikke fordi den er så prangende, men snarere fordi motivet beskrives så retrobrillefint med få, men veldig treffende ord. Låta er premissgiver for tematikken til resten av albumet, som i stor grad omhandler eksistensialistiske refleksjoner over tidens påvirkning og nær-døden-opplevelse i nærmeste familie.
«A Random Act Of Kindness» framstår som en Bob Dylan-inspirert sak, men med rikere orkestrering enn den gamle mester normalt har befattet seg med. «Bittersweet, TN» følger på med rolig banjoplukking i beste Nashville-stil og en behagelig gjesteopptreden fra folk-vokalist Erin Rae. «Disappearing» bør lyttes inn med omhu, for dette er en vise som Mike Scott ville vært stolt av å lage. Kanskje sammen med Jonathan Wilson. Men dette er en foreløpig ukjent konstellasjon, så da er det veldig greit at Kevin Morby løser det elegant selv. Det renner på som perler på en snor med fine nedtonete låter. «A Coat Of Butterflies» synes å være en slags ode til Jeff Buckley som druknet i 1997. Led Zeppelin-strofen «want a whole lotta love» som inkluderes i teksten skal visstnok være noe Buckley sang da han for siste gang svømte i Mississippi River.
Med unntak av den virkelig unødvendig tøysete gammalrocklåta «Rock Bottom», er det meste på denne plata så fint laget, at det bare er å sette seg godt til rette og nyte det hele. «Five Easy Pieces», «Stop Before I Cry» og «It’s Over» kunne lett fått plass i Lloyd Coles bok, og til tider får man også assosiasjoner til Conor Oberst. Om det Oberst i Bright Eyes eller i Better Oblivion Community Center, er ikke så nøye, for «Goodbye To Good Times» er Kevin Morbys verk og fungerer fint uansett.
Selv om nesten alle av albumets tolv låter framkaller assosiasjoner til andre indie- og folkrockartister, er det like fullt Kevin Morby som her skal hylles for at han formidler så direkte og nakent, om ikke frykt, så i hvert fall en slags kunstnerisk oppvåkning om sårbarheten og kontrastene mellom liv og død.
Albumet virker svært gjennomtenkt både musikalsk og tekstmessig. Melodiene er smarte og enkle på samme tid, og det er for så vidt fascinerende hvordan Kevin Morby må ha instruert armadaen av folk han har hatt med seg på laget til å produsere såpass lite lyd. De er uansett våkne og fokuserte, og det høres godt på sluttresultatet.
