Florence + The Machine – «Dance Fever»
(Polydor)
Så er hun tilbake igjen, fantastiske Florence. Men hun er ikke helt alene der hun danser seg gjennom verden i flagrende gevanter og hjertet utenpå serken. Det er generelt sett høy kvalitet over studioalbumene til Florence + The Machine, og deres femte utgivelse er intet unntak selv om det heller ikke byr på kjempestore overraskelser.
Florence Welch er for mange ensbetydende med hele begrepet «florence and the machine», men for de fleste tolkes «the machine» naturlig nok som resten av bandet. Opprinnelig var «the machine» en enkelt person; nemlig Florence’ venninne og samarbeidspartner Isabella Summers. Florence og Isabella betraktet seg helt i startfasen som Florence Robot og Isabella Machine, men i ettertid er de, sammen med noen kompiser, altså kjent best som bandkonstellasjonen Florence + The Machine.
Helt fra kanondebuten «Lungs» i 2009, med blant annet coverlåta av discoklassikeren «You Got The Love» som en av singlene, har Florence + The Machine svevd og danset seg gjennom en rekke landskaper av melodiøs artpop og alternative folkrockelementer. Det balanseres fortsatt fint mellom hurtige bevegelser og roligere pusteøvelser, og som oftest kledd i passe voluminøs koring og litt elektronisk lyd. Godt hjulpet av multiinstrumentalist og produsentsmarting Jack Antonoff, fortsetter «Dance Fever» i kjent F+TM-stil med solid vokal fra frontfiguren Florence i karakteristisk lydbilde med drivende låter.
De fire singlene «King», «Heaven Is Here», «My Love» og «Free» avviker ikke nevneverdig fra øvrig materiale på skiva, men om man umiddelbart skal single ut (!) et par av dem, anbefales det å starte med de to siste av ovennevnte låter først. «My Love» bør i hvert fall få litt ekstra fart på spaserpinnene dine. Hvis ikke, bør du muligens sjekke pulsen. Eller rett og slett bare gå rett til slutten av plata og puste godt ut med «Morning Elvis». Alternativt bare roe kort ned med «Restraint». Uansett valg, vil du sannsynligvis ikke angre.
Albumtittelen kan tolkes på flere måter. Der dansefeber også kan anses som ren ekstatisk danseglede i ordenes rette forstand, henviser like fullt denne til et noe underlig fenomen som skriver seg tilbake til middelalderen og noe inn i opplysningstiden. Dansefeber oppsto gjerne som lokale ansamlinger som igjen førte til massesuggesjon, og kan på forenklet vis muligens betegnes som en slags «dansetranse» hvor man danset til man omtrent stupte av utmattelse. Eller «raving», som mange, fra et populærkulturelt ståsted, antakeligvis vil assosiere slike aktiviteter med i moderne tid. Med dette som bakteppe, er det bare å la seg lede inn i dansemodus og motta eteriske impulser fra «Choreomania».
Samlet er de fjorten sporene gode nok, men om hele albumet feirer dansen, eller om det framkaller feber på noe vis, skal ikke bedømmes annet enn at låtene med et visst hurtiggående tempo forhåpentligvis får deg opp av stolen, og at de noe fredeligere partiene kan bidra til både refleksjon, undring og kanskje også noe avspenning. Det er likevel en del følelsesmessige utbrudd av delvis undertrykt frustrasjon og grubling, men mest er det Florence’ fascinasjon for den historiske dansefeberen og alt relatert til denne satt i en sosiokulturell kontekst, som kommer til uttrykk.
«Dream Girl Evil», «Girls Against God» og «Cassandra» inneholder elementer av mytologi og mystisisme, og «The Bomb» er, tittelen til tross, veldig nedpå. Budskapet virker å være så enkelt som å verne seg mot uforutsette og uønskete hendelser når man endelig synes å ha etablert stabilitet i livet. Men lett er det dog ikke bestandig.
Men alt her er ikke utelukkende kultreferanser, heksekunst eller introverte granskninger. Det er fortsatt rom for positive energier, og dans har uansett alltid framstått som en urkraft der Florence barbeint løper over scener og sender ut gullsoler til alle som vil motta kjærlighet. Hennes formidlingsevne er udiskutabel, og hadde hun sagt at hun kunne helbrede folk gjennom musikk og tilstedeværelse, er det nok mange som ville hoppet på, i håp om en ekstra oppvåkning.
Den drømmen kan gå i oppfyllelse om du allerede har sikret deg billetter til Øyafestivalen, for i august svinser Florence atter en gang over scenegulvet med blomster i håret. Kanskje har hun til og med en «Daffodil» på lur. Det blir garantert fint. Akkurat som dette albumet.
