Saftige revolusjoner minutt for minutt

«Above Cirrus» er deres femte album, og de har for anledningen utvidet besetningen med Greg Jong, som gjør dem til en velfungerende trio. De første utgivelsene var altså progressiv rock med fokus på vokalsamspillet i duoen. Debutalbumet «The Dark Third» står som en påle fortsatt, og er så tidløs som det går an.

Alt var med andre ord på stell lenge for Pure Reason Revolution, og verden var klar for mer. Men etter tre album sa det stopp. De mistet gløden og tok en pause for å drive med egne prosjekter. Det gikk hele ti år før de fant ny inspirasjon. Nytt album ble laget, og konsertplaner lagt. Men begge deler ble dessverre ofre for pandemien som traff verden med full styrke.

Albumet «Eupnea» fra 2020 bestod av bare seks låter, og bar bud om nye ideer og mer elektronika inn i musikken deres. De er ikke mye rausere denne gangen heller, og leverer syv låter på «Above Cirrus». Heldigvis har Pure Reason Revolution forstått konseptet kvalitet versus kvantitet, for ingen av de syv låtene er overflødige.

Tekstene til bandet har nådd nye høyder på «Above Cirrus», og handler primært om håp og veien dit. Ting ordner seg, selv om ting kan virke kjørt. Litt som coveret, en isbjørn på jakt etter andre ting enn selkjøtt. Lyriske gullkorn er det flere av, og jeg lar det være opp til lytteren selv å finne disse.

Albumet åpner med «Our Prism» som byr på masse energi av det enkle slaget. Låta har flere lag å dykke ned i hvis man er interessert i å høre forbi hovedveggen av lyd, og varer i moderate 3:33. «New Kind Of Evil» er en mer typisk Pure Reason Revolution-låt, som bygger seg opp sakte, men sikkert. Hele tiden med en underliggende forventning om at noe mer er i vente. Og det kommer mer. Som så ofte med dette bandet. På åtte minutter rekker man da også å svinge innom flere musikalske landskaper med melodisk flyt underbygget av intrikate tekstlinjer. Det burde være noe for alle i denne låta.

På «Phantoms» får den passende vokalen til Chloe Alper mer plass i kombinasjon med et mer distinkt elektronika-uttrykk og heftig perkusjon. Det glir fint av gårde på under fire minutter her også. «Cruel Deliverance» har en nydelig melodilinje som går gjennom låta som en behagelig bris fra sør-øst. Chloe og Jon har et herlig vokalt samspill her, og tankene flyr tilbake til låter som «Arrival» fra 2006.

«Scream Sideways» er albumets lengste låt, og en øvelse i å lande tidvis motstridende musikalske ideer. Låta er som en reise eller en film, med høydepunkter og transportetapper. Alt henger sammen, og de forskjellige nyansene minner mye om da Jon Courtney skrev alle låtene helt selv på debutalbumet. Her er det bare å fylle koppen eller glasset, og la seg underholde i så vidt over ti minutter.

«Dead Butterfly» har en nydelig start som setter seg i ryggmargen med en gang. Kanskje også fordi den kan minne om blant annet «New Obsession» fra «Eupnea». Låta bølger og bukter seg i alle fasetter uten å gjøre det for komplisert, og får meg på tanken at albumet er sterkest mot slutten.

«Lucid» avslutter albumet i harmonier og samstemthet. Ingen tvil om at Chloe og Jon har mye musikk i seg, for det er lag på lag med musikalske landskaper som flyter i samme retning. Det resulterer i tilfredse øreganger vi kanskje må tilbake til Massive Attack for å finne ellers.

Med «Above Cirrus» tydeliggjør Pure Reason Revolution sitt utviklede lydbilde vi første gang hørte på forrige utgivelse. Her er det mer spisset, og det virker som de har landet der de ønsker å være i det musikalske landskapet. Kanskje har noe av lekenheten blitt borte i prosessen, men det høres mer sammenskrudd ut.  Som multiinstrumentale musikere sier det seg selv at det ikke blir klokkeklar mainstream-musikk som resultat, men «Above Cirrus» inneholder mange dansbare låter for folk flest.

Anbefalingen er å gi samtlige syv låter et par gjennomlyttinger, for de har godt av å spilles litt varme. Og for de av dere som syns de mer intrikate delene av låtene er best, er det bare å dykke ned i de første utgivelsene til bandet. God fornøyelse!