Belle And Sebastian – «A Bit of Previous»
(Matador)
Rekk opp hånda den som er i stand til å lage noe søtt og fiffig på 1-2-3 og samtidig opprettholde oppfinnsomheten med relativt bra suksess et tosifret antall år med et tosifret antall utgivelser. Belle And Sebastian blir åpenbart aldri slitne i armene, for igjen slentrer de melankolsk rundt i trivelig harmoni, og formidler småsære historier med god spennvidde i en fabelaktig eventyrverden.
Denne fantasifulle septettens store styrke er evnen til å snekre brillefine melodier, og med noen ytterst få unntak, har de historisk sett jevnt over levert album av tipptopp kvalitet. Forutsetningen for at forrige linjes påstand skal være gyldig, er selvsagt at man anser indiepop fra Storbritannia som mer enn bare en naivistisk sjarmerende musikksjanger, samt at man, i hvert fall til en viss grad, fenges av tragikomiske beretninger og betraktninger.
Frontmann Stuart Murdoch og hans Glasgow-kumpaner har et særegent univers hvor de på elegant vis navigerer mellom passe dramatiske tekster og passe oppstemte melodilinjer. Visstnok fikk de ikke reist ut av Skottland for å produsere dette albumet på grunn av pandemien, men man skal ikke kimse av litt hjemmekoselig stemning heller.
«A Bit Of Previous» er en ganske treffende tittel med tanke på hvordan albumets tolv låter nærmest drar på en karrieremessig tidsreise der lyd og bilder oppsummerer utgivelsene fra 1996 til nå. Til og med coverarten fanger fortid og nåtid parallelt. En anelse spøkelsesaktig, og som vanlig framkalles et monokromatisk bilde, eller fire, om man vil. Altså like lite prangende som alltid, og denne gangen i brunt.
Når man skal dra referanser fra Belle And Sebastians katalog, er det mye fint å ta av. Om de hadde gitt seg etter bare noen få år, hadde de uansett stått igjen med et strålende musikalsk hat-trick med debutalbumet «Tigermilk» og klassikerne «If You’re Feeling Sinister» og «The Boy With The Arab Strap». Gudskjelov har de fortsatt å produsere popperler noen tiår til, og her tusler de bedagelig i gang med midttempo-visa «Young and Stupid» som åpningsspor med Sarah Martins fiolin og vokal i flekkene, før erkeskjønne «If They’re Shooting At You» følger opp med musikkollektivets eminente harmonier og sedvanlige trompetsyntetiske lyder. Også teksten, da.
Høres dette underlig ut? Tja, eller nei, for dette er Belle And Sebastian, og både de og vårsola har nå satt stemningen. Sommeren kan komme for fullt, og det er bare å fjerne seg inn i feriemodus. Lyden av sommerkvelder gjør seg gjeldende når inspirasjonene fra deres musikalske fortid durer ut fra høyttalerne. Denne skiva inneholder alt fra Northern Soul og Britpop i ulike varianter, og, jeg vet ikke helt hvorfor; også en følelse av god gammeldags Euro-pop på noen av låtene. Slik som «Talk To Me, Talk To Me» og den tilnærmete discolåta «Prophets On Hold». «Come On Home» er nydelig pop med høy easy listening-faktor. Dette er øyrikets populærkultur fra 60-tallet til 90-tallet i skjønn forening, og takk for det!
Sarah Martin, som har lekt alene med gutta siden Isobel Campbell ga seg for tjue år siden, trakterer flere instrumenter, og når hennes smygende stemme også benyttes, gis låtene som oftest mer fylde. På «A World Without You» og «Reclaim The Night» har hun hovedvokal, og sistnevnte låt er ikke langt unna en 80-tallspophit med sågar noen tidlige Saint Etienne-vibber svevende i bakgrunnen. «Unnecessary Drama» er powerpoplåta på skiva, i den grad man noen gang kan kalle en eneste låt av denne gjengen for powerpop. Men fint er det like fullt, der det nærmest sendes en hilsen til de fjerne og «nypornografiske» slektningene i Canada.
Stevie Jacksons folk-forsøk «Deathbed Of My Dreams» er ærlig og greit, men ikke mer enn det, til tross for at han synger pent. Skal man forsøke seg på en slags Richard Hawley, må man nesten gjøre det hakket bedre enn dette. Nei, da er Stuart Murdochs stemme mer sjarmerende selv om den er noe spedere og mer ydmyk i uttrykket. Det er Murdoch som er selve Belle And Sebastian-sjelen, og på «Do It For Your Country», «Sea Of Sorrow» og den avsluttende poplåta «Working Boy in New York City» framstår stemmen hans faktisk ganske så lun.
Fra de aller første platene til dagens utgivelse har Belle And Sebastian utviklet et varmere lydbilde, men lesten har stort sett den samme behagelige passformen. Og selvsagt gjør Belle And Sebastian også her det de alltid har gjort best; de lager lystige og følsomme melodier som krydres på forfriskende litterært vis med tristesser og drømmer som smeltes strålende inn i overgangen fra tidligere epoker til nåtid.
Dette albumet har den tydelige Belle And Sebastian-signaturen; noe som gjør at de nok en gang høres ut som seg selv uten at man av den grunn blir lei av oppskriften. Den er altfor velfungerende til å forkaste, og det ville heller ikke kledd gjengen å bevege seg på eksperimentelt vis utenfor komfortsonen. Liker du ikke dette, kan du gjerne finne fram din egen eventyrbok. Selv fortsetter jeg å lese i denne.
