Navnet skjemmer ingen når man samler litt indie-girlpower og bruker den alternative musikkpaletten godt. Gabrielle sa det jo så bra en gang i tiden….her er fem fine frøkners bidrag denne våren.
Faye Webster – «Car Therapy Sessions»
(Secretly Canadian)
Fjorårets album «I know I’m Funny Haha» fra amerikanske Faye Webster var en herlig indiefolk-sak, og nå har EP-en «Car Therapy Sessions» kommet ut med fem spor preget av piano, deilige strykere og nedtonete blåseinstrumenter. Faye har like delikat vokal som selveste Karen Carpenter, og singelen «Car Therapy» setter standarden. Noen av de øvrige låtene har allerede vært utgitt i litt annen forpakning. Liker dette, kan du også gjerne lytte til låta «In A Good Way» fra ovennevnte albumutgivelse. Eller enda bedre; lytt på hele skiva.
Cate Le Bon – «Pompeii»
(Mexican Summer)
Ah, Cate er kul! Jenta som hennes walisiske kollegaer, Super Furry Animals og Manic Street Preachers, digger. Og det skjønner man godt. Indie-sekken er stor, og dette albumet drar i retning av både underlig og fin artpop. Der du tror melodilinjene går i en logisk retning, tar de gjerne en annen vei. Om ikke direkte atonalt, så like fullt med noen overraskende vendinger. Dette er ikke musikk for radiohit-suckere, og Cate er heller ikke i familie med Simon. Låter som «Moderation» og «Harbour» burde likevel fått bra med spilletid i eteren. Så det så!
Aldous Harding – «Warm Chris»
(4AD)
Selvsagt heter hun egentlig ikke Aldous, men finfurlig indie-folk kan newzealandske Hannah Sian Topp lage. Hun er en av 4ADs kjæledegger, som til nå har snekret sammen fire plater siden 2014. Album nummer to het «Party» uten at det borget for hæla i taket av den grunn. Dette er smart og stillferdig musikk for lyttere med tålmodighet, visetoleranse og gjerne et godt anlegg. «Designer»-albumet ga henne et slags gjennombrudd, og selv om hun aldri gjør noe dårlig, vil noen antakelig likevel si at dette er ganske kjedelig. Aldous kunne enten breaket for flere år siden, eller kanskje ikke i det hele tatt. Vi heier på henne uansett.
Hatchie – «Giving the World Away»
(Secretly Canadian)
Australske Harriette Pilbeam har flere gode låter på samvittigheten. En av dem er «Sure» fra 2018-EP-en. Remixen som ble gjort av Cocteau Twins-nestor Robin Guthrie ga troen på at hun kunne overta stafettpinnen etter shoegaze-skottene, men du vet, det er umulig å toppe Elizabeth Fraser. Dog, Hatchie ga seg ikke, og har nå gitt et ut et par album som her fortsetter bittelitt i Cocteau Twins-sporet på enkelte låter og en anelse Cranberries på andre. Dette er en jevnt over en grei plate som fortjener flere gjennomlyttinger. For der det først virker å gå litt på siget, viser det seg at det finnes flere lag som er verdt å dykke ned i. La sola skinne og ta deg en tur med bil, båt eller fly, for den saks skyld. Koselig drømmepop er det like fullt.
CMAT – «If My Wife New I’d Be Dead»
(AWAL)
Den irske artisten Ciara Mary-Alice Thompson gjorde det enkelt og laget akronymet CMAT, slik at man heller kunne fokusere på å lære seg debuttittelen. Dette indie-albumet er fullt av skråblikk og corny humor. Thompsons stemme er fyldig og fraseringen er karakteristisk. «No More Virgos» sitter som et skudd, og det blir veldig spennende å se henne live på Øyafestivalen med gitaren i hånd og levende fortellerevne med et lyst skranglekor klart til dyst.