Red Hot Chili Peppers – «Unlimited Love»
(Warner)
Fullt restituerte og med gromgutten John Frusciante tilbake på gitar, skulle det borge for en bedre utgave av bandet enn på lenge. Men det holder ikke å bare gi gitaren til Frusciante og tro at alt ordner seg.
Ett av de mest energiske bandene fra den alternative rockescenen på 90-tallet er tilbake. På høyden var de frekke, funky og inspirerende. En fusion av rock, funk, punk og rap. Etter noen slitsomme år med non-stop-turneer, gikk de på en smell og måtte resettes. Årene har gått, og de har, som vi andre, også blitt eldre. Red Hot Chili Peppers (heretter forkortet til RHCP) har i grunn vinglet siden 2006, og har virket blottet for den selvtilliten som gjorde dem så kjente.
På «Unlimited Love» bringer de hele 17 låter til torgs. Jeg skal ikke mene for mye om samtlige låter, men det åpner illevarslende med «Black Summer», og keltiske stev-vibber. Det tar seg heldigvis opp når det kommer et refreng, og når John Frusciante får spille litt fritt på gitaren etter hvert. Det ender opp som en OK start på albumet likevel. Åpningslåta forteller historien om resten av albumet, for her er det mange usammenhengende ideer. Heldigvis lander de noen, som gjør at det er sju låter som burde utgjort «Unlimited Love», ikke 17.
Disse låtene har alle ting å like, og i langt større grad enn de som ikke er nevnt. For eksempel «These Are The Ways», som åpner med en Edie Brickell-lignende strofe. Det føles likevel som RHCP her har funnet seg selv igjen litt ut i låta. Riktignok slenger det hit og dit, men den har noen partier som er verdt å digge. «Watchu Thinkin» er en superfunky låt i god gammel RHCP-drakt. Her bølger det fint med passe dose attitude og schwung. «One Way Traffic” er også funky, men med en utrolig irriterende «Eh-yoh» stammelyd i refrenget. Utover dette er den passe leken og troverdig. Fire-fem gitarspor oppå hverandre gir litt ekstra liv til låta; Big Country-inspirert gitarspilling, attpåtil.
«Veronica» består av vidt forskjellige musikalske ideer i vers og refreng, og er antagelig et resultat av altfor mange innfall på en gang. Likevel fungerer både vers og refreng fint på sitt vis. «Let ’Em Cry» er en chill lounge låt med litt reggae-vibber og noen trompetlyder. En klassisk Frusciante-solo hjelper også på. Jeg ser for meg at sol og parasoll er riktig bakteppe for denne låta. «The Heavy Wing» er en av låtene med mest futt og fart, og kunne fått plass på «One Hot Minute» fra 1995 som eneste bidrag herfra. Denne seiler opp som min favoritt fra «Unlimited Love».
«Unlimited Love» lukter av jamsessions, markeringstusj og Post-It-lapper. For de av oss som har deltatt på en dårlig låtskriverkveld eller to, kan man kjenne seg igjen i en dårlig idé som dras altfor langt, og ender opp som en låt til senere. Red Hot Chili Peppers møtte da også opp i studio med over hundre ideer til sanger, hvorav femti ble spilt inn. Vanligvis ville jeg vært ekstatisk over at artister la så mye i det, men her er det kvantitet foran kvalitet. Det er altså 33 innspilte ideer til neste Red «Hot» Chill-album, og hvis de allerede har valgt ut de beste til «Unlimited Love» ser jeg mørkt på neste forsøk.
