Placebo – «Never Let Me Go»
(Elevator Lady/SO Recordings)
Placebos åttende studioalbum må være det mest gjennomførte de noen gang har produsert. Her tas det oppgjør med samtidens overfladiske strømninger og dens futuristiske forsakelse. Like fullt er det noe optimisme å spore gjennom individets overlevelsesinstinkt og dets evne til å agere.
Om «Never Let Me Go» overskygger klassikeren «Without You I’m Nothing» fra 1998, krever en særdeles individuell vurdering, men for meg er det i grenseland. Låtene her er så gjennomgående bra, at det bare er å spille albumet uavbrutt fra start til slutt. Dette er alternativ rock på sitt beste med passe aggressive gitarer og et heftig elektronisk lydteppe i bakgrunnen. Det er akkurat slik Placebo skal låte.
Den nåværende duoen med grunnleggerne, vokalist Brian Molko og bassist Stefan Olstad, legger mye følelser i «Never Let Me Go», og førstelåta «Forever Chemicals» innledes med en anelse industriell plink-ploink før gitar, bass og trommer starter på snillere volumskrudd «Alice In Chains»-vis. Frontfigur Molkos lyriske tenorstemme, med den karakteristiske varme klangen, setter herved scenen for kommende låter.
Singelen «Beautiful James» har tilsynelatende melodiparalleller til Burning Orchards single «If I Just Lay Here» hvor synthen flyter sammen med forventet komp. «Hugz» er en relativt energisk låt med punk-aktig tilnærming. Setningene «A hug is just another way of hiding your face» og «A joke is just another way of telling the truth» er nesten like effektive som Bad Religions «Handshakes are nothing but av subtle fuck you!» Og det er akkurat det siste Molko formidler relativt mye av på denne skiva. Aggresjonen er ikke rettet mot medmenneskene som sådan, men snarere mot det enorme og kyniske maskineriet verdenssamfunnet har utviklet seg til å bli.
Såre «Happy Birthday In The Sky» er en av de absolutt fineste låtene på albumet. Tittelen henviser visstnok ikke til en konkret person. Den er snarere et uttrykk for å minnes folk som har forlatt det jordiske, og hvor sorgen over tapet likevel har en lysning ved at bursdagene huskes. «The Prodigal» er også en aldri så liten åpenbaring hvor Molkos velkjente fraseringer gir assosiasjoner til tidligere verker. Når klassikeren «Without You I’m Nothing» allerede er nevnt, er det vrient å fri seg fra tanken om at noen av partiene i låta kunne vært lettversjoner av «Every You Every Me» akkompagnert av strykerelementer. Låtas kammerorkesterintro er et spennende grep, og når strykerne griper tak i noe som virker å være hentet rett fra siste vers av Queens og David Bowies «Under Pressure», blir jeg ekstra nysgjerrig. Sjekk ut Bowies vokal fra strofen «Cause love’s such an old fashioned word» til «This is our last dance», og vi bør være innafor selv om Placebo foreløpig ikke byr opp til siste dans. Ikke ennå.
Det er to tredjedeler igjen. Og nå går det unna. Den monotont rytmiske og nesten dystopiske «Surrounded By Spies» retter fokus mot overvåkingskulturen som gjennomsyrer dagens samfunn på alle plan, etterfulgt av den vesentlig mer poppete «Try Better Next Time». Denne låta er egentlig ikke så lystig som den melodiske overgangen skulle tilsi. I praksis illustrerer låta at planeten nok vil overleve til tross for klimautfordringene, men da uten menneskenes tilstedeværelse. Tolkningen er at tittelen er en smule ironisk. Det er ingen plan(et) B, men lykke til neste gang! «Sad White Reggae» ble skrevet som et innfall under søvnløshet der Brian Molko egentlig funderte på hvordan The Polices «Roxanne» kunne spilles, men det endte altså med noe helt annet. En ny låt. Dog er det vel ikke helt urimelig å påstå at tidlig Police er noe nedstemt, hvit reggae?
Hele «Never Let Me Go» henger svært godt sammen; både musikalsk og som en historiefortelling, og enkelte låter synes også å være direkte sammenvevde. På «Twin Demons» kan det virke som det er to (eller flere) onder som gjør, især, Molko frustrert. Én ting er å balansere mellom ulike tankesett knyttet til spirituell dualitet, og en annen er forbannelsen over Brexit med en pandemi på toppen av det hele. «Chemtrails» i «Lullaby»-kamuflasje har jevnt driv og er en av de bedre låtene med subtil Cure/Interpol-miks. Den pianobaserte affæren «This Is What You Wanted» er som om Michael Stipe tenker «Low», men sier «Hey», og «Went Missing» preges av spoken word i beste Arab Strap-stil avløst av fintriste linjer om å motstå usynlige plageånder som sniker seg innpå og skaper indre uro.
Det hele avrundes med «Fix Yourself», og for en deilig pekefingerlåt dette er. Hvorfor skal alle inn i samme form når de åpenbart ikke er like fra naturens side? At storsamfunnet nærmest betrakter folk som avvikere fordi de ikke synes å være såkalt veltilpasset, gjør snart femti år gamle Brian Molko ikke bare opprørt; det er han ferdig med. Han har rett og slett fått nok! Han er lei av tvangsmoralisering og hykleriet om «å fikse folk» for at de skal bli sosialt akseptable i samfunnets øyne. Han eksplisitt misliker industrien som rått og brutalt tjener penger på «reparasjoner» applaudert av fasadevelgjørerne.
«Never Let Me Go» er genuin Placebo-atmosfære, som den var mot slutten av 90-tallet. Samtidig er det nesten forbløffende hvor tidsriktig alt virker å være med både berusende og rasende kommentarer i låtskrivingen. Der Placebo tidligere hadde mer bevisst forhold til enkelte samfunnsgrupper, virker de her å utvide sitt univers til å favne om hele menneskeheten. Budskapet er til refleksjon, musikken er uten store huller, og dette viser bare hvor fett Placebo er. For det er nettopp slik en indierock-skive bør være.
