Team Me – «Something In The Making»
(Propeller Redords)
Luringen Marius Drogsås Hagen har samlet troppene åtte år etter siste krumspring, og det var faktisk litt lurt av Marius å teame opp med gamle kjenninger. For Team Me er tilbake med en ganske så dansbar indiepop-skive.
For omtrent ti år siden dukket den spretne gjengen Team Me opp på den norske musikkscenen; noe som fikk en samlet presse til å gni seg i ørene og, med rette, ta fullstendig av da debutalbumet «To The Treetops!» kom ut. Den lekne gjengen som snurret energisk rundt i en salig blanding av fjær og pannebånd rakk også å gi ut en oppfølger «Blind As Night» i 2014, for deretter å bli oppløst som band året etter. I kjølvannet av dette tilsynelatende havariet, ivaretok styrmann Hagen like fullt Me-en i Team-et mens resten av mannskapet var beskjeftiget med andre ting. Nå er matrosene tilbake i båten, og det er absolutt «Something In The Making» når Hagen loser oss mellom skjærene. For dem er det også noen av.
Team Me er livlig norsk indiepop og samtidig såpass svevende, at om man hadde drevet en chill fjernbollefestival à la «Burning Man» her til lands, burde de blitt booket sporenstreks som «utenomhusband»; gjerne med Sufjan Stevens på slep når sola skinner. For dette albumet starter så strålende friskt at det er vrient ikke å la tankene bare vandre rundt i et lykkelig ingenting.
Albumet åpnes på topp med «Five Hour Flight Into The Light»; en godlåt av dimensjoner som etterfølges av den brillefine singelen «Song For A Drummer». Her høres det ut som teamet har dratt med seg 2008-koringstrikset fra Black Kids-skiva «Partie Traumatic», og jaggu har de slengt med noen asiatiskklingende elementer her også. Man kan si hva man vil om å røre godt i den kreative gryta, men når ingrediensene er en miks av litt Lukestar og The Switch, noen doser Superfamily og I Was A King, og til og med en anelse Mew med innslag av noe som jeg forestiller meg er turbosampling av festivalstemning, er det bare å smile. «Song For A Drummer» er et funn av en låt!
«Circus Malcolm» klarer jeg ikke helt å plassere. For på den ene siden virker låta alvorstynget, og på den andre siden ville den eksempelvis fungert greit som oppbyggende bakgrunnsmusikk på Håndslag rett før DJ-en overtar og kjører sine funky/lounge-greier. Og når fine og skjøre «Every Little Dream» viderefører tematikk om «baby girl/sister», blir jeg enda mer usikker. Uten dyptgående research merker jeg meg like fullt denne gjentakende strofen: «Little baby sister has been gone for a while», og funderer på om dette er tenkt mer enn bare å være en radiovennlig låt. Fasiten finnes nok.
«Green Crystal Rain On A Star» er en «stille-før-stormen»-låt. Black Kids-koret slår til igjen, og med litt innsniking av noen strykere, virker noe gøy å være i gjære. Men denne gangen framstår låta å være i overkant «barnehage». Låta har en bra melodilinje, men helt ærlig kunne man spart denne til en skikkelig live-opptreden hvor det hele bygges opp mot et klimaks. Jeg ser for meg låta som et gøyalt ekstranummer da alle trodde konserten var over og sola var på hell. Lykksalige konsertgjengere ville snakket om opplevelsen i lang tid etterpå. På skive blir dette derimot ganske langtekkelig og tøysete bruk av plass. Men, hey, det er ingenting som begrenser artister hva angår å gønne på med X antall låter i strømmetjenestenes tidsalder, og låta er jo frodig nok til å dra fram på en stemningsfull bakgårdsfest. Jeg lar derfor tvilen komme låta til gode, og betrakter den som bonusspor idet den glir over i «Something In The Making pt. 1». En aldri så liten fattigmannsutgave av Pink Floyd eller Mike Oldfield, der altså. Bare for å være litt fjern lurer jeg på hvor «Something In The Making pt. 2» ble av, men den kommer kanskje på neste album?
«Into The Wild» starter rolig nok med trivelig gitarkomp som øker i volum etter hvert som den varer. Innimellom er det tendenser til at dette kan ta av, men det blir med kalkulert satsing på hoppkanten, og et snev av et svev med trygt nedslag. Mer er det egentlig ikke å si om denne låta. På «High Street» er det derimot mer å hente, for denne låta har akkurat nok virvar til at den blir interessant. Denne tar heller ikke helt av, men radiovennlig? Jøss, ja, og arrangementsmessig like relevant i dag som for drøye ti år siden.
Så kommer slike låter som gjør at jeg mister piffen. «Hello There» er en passe intetsigende poplåt i fluffy Highasakite-pysj, og selv om «Just Another Sleepless Night In The Dark» ikke er direkte svak, kjenner jeg allerede her på at et enkelt vinylformat hadde vært passende, om enn bare for å begrense antall låter mens lyden fortsatt er tilstrekkelig god. «Every Little Dream Reprise» er noen minutters tenkepause, slik alle band med et konsept i ermet gjerne opererer. Det er bare så innmari snålt med denne 80-tallsgitaronanien oppå noe som etter hvert fortoner seg som evigvarende skrullete synth fra samme tiår. Det er ganske godt gjort å framstå som «evig lenge» (som kidsa sier) på fire og et halvt minutt. Og «Should Have Been Somebody By Now» er aller nådigst en B-side hvor Up With People møter julekonsertmonsteret. Altså; noen burde for lengst ropt i studioet: «Der har vi ni låter. Det holder!» Den søte avslutningen «Lost My Train Of Thought» veier litt opp for andre halvdel av spillelista, men bare så vidt.
Det startet så innmari bra, så hvorfor i heiteste må man trøkke inn en haug med låter for enhver pris? Før var det åtte eller maks ti spor om man skulle ha sånn passe lyd i det ovennevnte fysiske formatet, mens nå skal nesten alle ha mellom 11 til 16 låter. Med fare for å gå fra lystig fyr til surpomp på 13 låter, så må jeg få uttrykke at dette egentlig er trivelig håndverk selv om det ikke er helstøpt. Dog vil jeg mye heller ha færre, men nye feiende flotte låter når «Something In The Making» del 2 (får sikkert en annen tittel) er på gang, for «del 1» er såpass pen at det helst ikke bør gå åtte år til neste album kommer ut.
Totalt sett er skiva snill, altså; bare litt i overkant lang. Omtrent som denne anmeldelsen.
