Det spøker for gamle fans

Ghost er, for nye lyttere, et svensk hardrock/doom metal-band. De fikk tidlig kultstatus på grunn av sine eksentriske sceneopptredener, og har en unik posisjon i musikkbransjen. Der hvor Ghost tidligere krydret røffe og rocka låter og melodiske perler med gøyalt pave-show, er det med IMPERA-showet som er i førersetet. Las Vegas – here we come!

Under innspillingen av «Impera» uttalte frontmann Tobias Forge at dette var deres viktige femtealbum. Det er noe spesielt forbundet med det femte albumet til alle band. Det er gjerne det som enten befester bandets storhet, eller så er det starten på slutten, påstås det. Tobias Forge kunne fortelle at dette ville bli deres «Black Album» (jfr. Metallicas femte album, som tok verden med storm).

Gudene skal vite hva som fikk Forge til å tenke at: «80-tallet! Det skal vi tilbake til nå!» med powerballader, allsang og puddelrock. Men sånn har det altså blitt i Ghost-universet. Helt i motsetning til den gemene (og til dels historieløse) hop av anmeldere der ute, trykker jeg ikke «Impera» ukritisk til mitt bryst. Jeg har både hørt og spilt for mye Ghost. For det spøker skikkelig når Ghost skrur partyband-knappen helt til 11. Jeg føler det litt som å være i musikkvideoen til Michael Jacksons «Thriller». Det var jo ikke dette vi har ventet på.

Åpningslåta «Kaisarion» for eksempel, høres ut som tittelsporet fra en tenåringsfilm fra nevnte tiår i forrige århundre. Jeg ser bare for meg leggings, pusete topper og pannebånd. Men den har sin misjon på albumet, den har partyfaktor. Det samme kan sies om «Spillways». Ghost drukner seg i hitmaker-gryta alle svenske band dykker ned i før de lager noe melodisk. I dette tilfellet gikk de seg fast på første bokstav i kartoteket, og kjører en ABBA-tribute, lett blandet med «Hold The Line» fra Toto. Noen vil nok også høre Bon Jovi her.

Det er faktisk helt umulig å anmelde dette albumet uten endeløse referanser til andre band, og det er ikke bare partylåter på «Impera». Det er ting å lytte til for gamle Ghost-fans også. Albumet inneholder blant annet sin dose av bra gitarriff. Som på «Watcher In The Sky», som åpner med et wannabe Le Tekrø-riff som går gjennom hele låta. Og selv i de verste «I Was Made For Lovin’ You»-øyeblikkene til Kiss, dukker det opp musikalske krumspring vi kan kjenne igjen fra tidligere.

«Call Me Little Sunshine» er klassisk Ghost; dog litt nedtonet og glattere enn vanlig. Låta får tankene til blant andre Iron Maiden og Judas Priest (80-tallsvarianten, så klart), og det svinger av låta. «Hunter’s Moon» er også en godlåt. Denne er skrevet til filmen Halloween Kills, og inspirasjonen kom fra Neil Youngs «Harvest Moon». Tobias Forge løper rundt med notisblokk, og noterer alle rare setninger og ord, for å bruke det som titler på låter senere.

«Respite On The Spitalfields» er lett å like. Den er riktig nok som snytt ut av 80-tallets rockeplater, og ikke så rent lite er hentet fra Whitesnake. Denne låta fletter gammel og ny stil sammen ganske bra, og fremstår for meg som høydepunktet, selv om det har tatt sin tid å komme til den konklusjonen. «Twenties» høres ut som den kommer fra «Madagascar»-filmene til DreamWorks. Høy partyfaktor, show og staffasje. Låta er rett og slett et sirkus, og bekrefter inntrykket av at «Impera» er mer show enn noen gang tidligere. Jeg gjetter på at denne åpner samtlige konserter på turneen.

Spørsmålet er om dette var slutten på hypen rundt Ghost? Skal dette funke, tror jeg det må komme actionfigurer, film og en helhet. «Impera» er ikke i nærheten av det femte albumet Tobias Forge solgte inn i forkant. Her er ingenting så nytt at folk vil gå mann av huse. Når det er sagt; de skal få for en stilendring ingen så komme. Det er tross alt ganske langt fra det okkulte de slo seg opp og frem med, til partyband med endeløse musikalske referanser til 1980-tallet. Det vil bli lettere for oss fans å spille Ghost-låter fra «Impera» i bilen, og der er vi kanskje ved kjernen til dette prosjektet; mer spiselig musikk for de fleste.

Å skru på volumbryteren her setter meg i en vanskelig posisjon. Som Ghost-plate anno 2022 får den det glatte lag, og jeg finner ikke styrke til å vri lenger enn til tallet 4. Skulle jeg derimot se dette som en «stand alone»-utgivelse fra et band med likt navn, og kanskje glemme at det finnes et spøkelse med skyhøyt potensiale og forventninger til nye utgivelser, fristes jeg til å skru helt til 8. For dette er et stuevennlig album å sette på før man skal ut på byen eller konsert, eller når man kommer derfra. Dommen blir 8, men jeg mener like gjerne 3. Det kommer helt an på hvor du kommer fra musikalsk.