Band Of Horses – «Things Are Great»
(BMG)
En amerikansk gjeng rider igjen med sin sjette langspiller; koselig klargjort for stigbøyle og øreganger.
Det er 16 år siden debutalbumet «Everything All The Time» så dagens lys. Jeg kjøpte denne alternative folkrock-aktige skiva rett før Øya-konserten i 2006 og syntes da at jeg hadde fått i både godtepose og havresekk. Et ganske så fint album og en trivelig konsertopplevelse var totalinntrykket. Men da oppfølgeren kom ut året etter, var jeg bare sånn måtelig interessert; helt til bandets tredjeutgivelse «Infinite Arms» kom susende og omfavnet meg (eller omvendt) noen år senere.
Slik har det egentlig vært med Band Of Horses for mitt vedkommende. De virker å være litt av og på. Noen ganger fenges man av ufattelig harmoniske poprocklåter, og andre ganger kjenner man bare på et kjempestort gjesp. Alle har naturlig nok ulike betraktninger av musikkutgivelser, og siden jeg har et passelig «hopp-og-sprett»-forhold til disse Seattle-folka, er det herved gledelig å kunne proklamere, at fra eget ståsted er «Things Are Great» sannsynligvis den beste Band Of Horses-plata siden 2010.
Band Of Horses traver fortsatt i samme spor som My Morning Jacket og Woods, og foruten indiefolk-likhetene, høres Benjamin Bridwell, eller Ben, blant venner, fortsatt også ut som en hybrid av Jim James og Jeremy Earl. Den godeste Ben virker å synge hakket lysere enn på debutalbumet, eller kanskje det bare er produksjonen som er lettere og enda mer poppete?
I hvert fall er låtkombinasjonen «Crutch», «Lights» og «Ice Night We’re Having» en powerpoppete tretrinnsrakett som bør gi deg lyst til å ta noen små powerwalks (særlig om du anser jogging som et 80-tallsfenomen for en desperat aldrende garde, eller at løping generelt sett er tøysete tidsfordriv). Og skulle man ta noen drag og trekke linjer fra første til siste album, er vel «Weed Party» og «Lights» forbindelsene i hver sin ende av tidslinja. Fra døsig slør til fullt flomlys selv om stripa er påfallende konsistent.
Ben Bridwell er fremdeles den udiskutable drivkraften, og han har en veldig klar formening om hvordan hestene skal fôres for fortsatt å kunne konkurrere om publikums heiarop. Låtmaterialet presenteres behagelig og uanstrengt som alltid, og intro-låta «Warning Signs» er utformet etter klassisk Band Of Horses-standard med svært melodiøse arrangementer. Det er for så vidt også de svimeslående, nydelige låtene «In Need Of Repair» og «Tragedy Of The Commons». Ah, pur lykke!
Alt i alt er «Things Are Great» en meget hørbar affære, og Band Of Horses spiller på sine trygt etablerte americana-styrker med glattproduserte skurregitarer og denne karakteristiske, lyse og luftige volumvokalen. Til tross for noen pene hyllefyllåter som «In The Hard Times», «Aftermath», «You Are Nice to Me» og avslutningslåta «Coalinga», føles dette likevel som en solid tilbakevending til god, gammel form.
Dog; at det er seks år siden forgjengeren «Why Are You OK» kom ut, er nesten skammelig lenge, men når resultatet blir såpass bra, kan man selvsagt være i det tilgivende hjørnet. Men at dette albumet er det mest interessante Band Of Horses har meislet ut på tolv år, er derimot et tankekors. Spesielt når jeg nettopp puttet førti prosent av skiva inn i hyllefyllhylla. Så litt mer oppfinnsomhet neste gang, takk!
Like fullt er toppene så vidt høye og resten av låtene mer enn godkjente, at volumet fint kan skrus opp noen hakk. Og etter noen flere lyttinger kan det jo også tenkes at absolutt alt blir helt tipptopp.
